Reiserapport – Marokko

Marokkanske sjørøvere, korrupt politi, tyvaktige marokkanere. Det manglet ikke på advarsler før vi seilte fra Gibraltar til Marokko.

En velmenende dame kom ombord til oss før vi gikk fra Gibraltar og spurte om jeg virkelig ville utsette min familie for dette. Langs hele Europa hørte vi stort sett bare negative ting om Marokko. "Alle" hadde hørt om en som hadde snakket med en som hadde hatt en eller annen negativ opplevelse i landet. Det er kanskje derfor de fleste som seiler fra det europeiske fastlandet til Kanariøyene seiler via Madeira.

Men for oss ble besøket i Marokko en av de mest positive opplevelsene vi hadde hatt så langt. Vi opplevde ingen situasjoner som føltes truende, ubehagelige eller usikre. Folkene i Marokko var alle, uten unntak, smilende, vennlige og imøtekommende. Politiet var riktignok skrekkelig byråkratiske, men de var i likhet med sine landsmenn hyggelige og hjelpsomme. Det var aldri snakk om bestikkelser for å få gjort det vi skulle. Marokko var for oss et inferno av smaker, lyder, lukter, farger og opplevelser.

Vi seilte fra Gibralter om formiddagen den 1. oktober. Planen var å gå den 320 mil lange etappen til Safi på direkten. Før vi startet sjekket vi værmeldingen som meldte om fin vind med opp til 10 m/s, men ute i Gibraltarstredet blåste det betydelig mer. Sjøen var grov og det blåste mellom 15 og 20 m/s. Maksimalavlesingen på vindmåleren var et vindkast på 29 m/s. Selv om vi visste at forholdene ville bli bedre når vi hadde passert selve stredet, ble vi lei og seilte inn til Tanger. Shalan, en 50 fot engelsk båt med 5 menn ombord, hadde tydelig vis samme tanke som vi hadde. De kom inn noen minutter etter oss og la til kai. Disse guttene traff vi første gang i Gibraltar og vi ble etterhvert godt kjent med, både her i Tanger og siden langs ruten til Karibia. Etter alt vi hadde hørt på forhånd var vi litt spente på hvordan den første innsjekkingen i Marokko ville gå. Immigrasjonspolitiet gikk først ombord i Shalan. Etter en halv time kom han ombord til oss, brukte fem minutter og gikk på land. Etterpå viste det seg at rederen på Shalan, en engelsk hotelleier, hadde gitt politiet penger, sjenket whisky og stelt godt med mannen. Ikke rart at vår innsjekking gikk så raskt.

Tidlig på kvelden, etter en ankerdram ombord hos Shalan, leide vi oss en guide og gikk inn til byen. Vårt første besøk i en afrikansk by ble akkurat så spennende og eksotisk som vi hadde tenkt oss på forhånd. Inne i medinaen, den gamle bykjernen, myldret det av liv. Bodene hvor de solgte alle mulige varer som frukt og grønnsaker, krydder, nyslaktede kyllinger, sko og klær stod tett i tett. Noen plagsomme selgere fulgte oss og skulle selge suvernirer av forskjellige slag. "Buy from me! Only five euros. You can have two for five euros." De tok ikke nei for et svar, og når en av dem ga opp gikk det ikke lenge før en ny selger var på plass. Vi hadde hørt at slike selgere var spesielt plagsomme i Marrakech. Når de var så intense her, hvordan skulle det ikke bli når vi kom dit?

Morgenen etter gikk vi videre. Men før vi kastet loss var det litt styr for å få tilbake passene vi måtte levere inn til politiet dagen før. Først var ikke immigrasjonspolitiet ikke kommet på jobb. Deretter gikk vi fra kontor til kontor og lette. Vi ble henvist fra den ene bygningen til den andre og tilbake igjen. Men etter en times tid traff vi ham endelig og fikk passene tilbake. Han var litt brysk og spurte om vi virkelig ville gå ut i dette været. Han ville nødig at vi skulle gå ut for så å ombestemme oss, returnere til havnen og lage mere arbeid for ham med en ny innsjekking.

Shalan kom like bak oss, og etter 46 timer kunne vi legge inn til den litt skitne industrihavnen i Safi. Her ble vi først møtt av to bevepnede karer fra kystvakten. De noterte alle data fra passene, all mulig informasjon om båten, og fylte nesten en hel tettskrevet A4 side. Deretter skulle havnevesnet ha sin informasjon. På dette kontoret var det bare en mann, men han noterte stort sett den samme informasjonen. Deretter kom det to bevepnede menn fra immigrasjonspolitiet ombord. Igjen tok de notater om all informasjon om båt og mannskap. Tina lå og sov etter nattevakten, og de var høflige og stilte sine spørsmål med hviskende og hensynsfull stemme. Disse to var akkurat ferdig med sin jobb da det kom ytterligere to menn fra immigrasjonspolitiet. De to siste var tydeligvis litt høyere opp i systemet, for de bar ikke våpen og gikk ikke i uniform. Men de var interessert i akkurat de samme data som kollegaene deres hadde notert tidligere. Alt dette skjedde i en høflig og vennlig tone. Tilsvarende opplevelser hadde vi noen dager etter da vi skulle sjekke inn i Essaouira. I tillegg til de data som ble etterspurt på de andre stedene hadde de her et litt overraskende spørsmål: "Hva heter din far?" Jeg nølte litt. "Eeh, jeg har ikke far.... han døde for over tretti år siden." Som om det skulle være interessant. "HVA HETER DIN FAR?" "OK, OK, han hette Henning." "Hva heter din mor?" Så var det "påan" igjen. "...jeg har ikke noen mor, hun døde for mange år siden..." Heller ikke det var så interessant. "HVA HETER DIN MOR? ". De hadde tydligvis sine standardiserte spørsmål de ville ha svar på. Når de fikk det de ville ha var de fornøyd, smilte vennlig og ønsket oss velkommen.

Safi opplevde vi som en uinteressant og litt skitten havneby, så planen var å bruke byen som base for en tur til Marrakech. Vi tok inn alt som var løst på dekket og stuet det ned på lugarer og i salongen. Vi leide oss en vaktmann som skulle ta vare på båten og passe den mens vi var borte. Han tok sin oppgave veldig alvorlig og slakket og strammet tauverk etterhvert som tidevannet gikk, jagde bort alle som kom og ville legge seg på utsiden av vår båt. Han gjorde i grunn en alt i alt veldig samvittighetsfull jobb. Vi betalte ham ca 300 kroner for knappe to døgn.

Vi skulle ta tog, men vi fant ingen togstasjon. Derfor ble det taxi istedet. Marrakech ligger ca 150 km fra kysten, og etter å ha prutet intenst med taxisjåføren kom vi ned i en akseptabel pris på 45€ for en vei, omtrent det samme vi betaler for en tur til flyplassen hjemme. Bilen var en gammel og rusten Mercedes. Det skranglet og ristet når sjåføren presset den gamle bilen opp i 120 km/t. Hjemme har min bror en gammel og skranglete Mercedes som han bruker som anleggsbil. Hans bil var strøken i forhold til denne marokkanske taxien. Vel fremme i Marrakech fant vi frem til et hotell, og etter en ny runde med pruting fikk vi et hotellrom som kostet 550 dirham for hele familien. Dette tilsvarer ca 450 norske kroner. Hotellrommet var helt greit, med aircondition, toalett og dusj.

Om kvelden gikk vi ut på den berømte plassen som lå rett i nærheten av hotellet. Plassen sydet av liv. På dagtid er det en markedsplass med underholdning og salg av mange forskjellige varer. Om kvelden ble markedsplassen omgjort til en eneste stor heksegryte med ca 150 fortausrestaurater som tilbydde sin mat. "Kom å spis hos meg." "Spis hos meg og få en gratis drink." "Spis hos meg, min mat er den beste." Det vrimlet av tilbud, og markedsføringen var sjarmerende, direkte og pågående. Etter en runde slo vi oss ned på restaurant nr 117. Vi tenkte oss ikke om og ga en form for blanko-bestilling og fikk servert småfat med 21 forskjellige retter. Men selv om vi fikk servert mat nok til flere familier betalte vi ikke mere enn 150 dirham.

Dagen etter leide vi en guide for å vise oss det indre livet i Marrakech. Muhammed var en hyggelig og flink guide som førte oss inn i den labyrinten som medinaen i byen var. Han skjermet oss for alle selgerene, så vi hadde en fredlig og rolig spasertur gjennom byen. Vi brukte nesten en hel dag, og fikk ikke følelsen av at vi hadde vært på samme plass flere ganger. Byen var en eksplosjon av lukter, smaker og lukter som hele tiden slo mot oss der vi ruslet rundt i byen. Salgsbodene stod tett i tett og var organisert etter hva slags varer som ble solgt. Det var marked for grønnsaker, krydder, sko, håndverk, suvernirer, og utallig andre salgsvarer. Det vrimlet av folk. de fleste var lokale innbyggere, men også en del turister. Enkelte suste mellom folkene i de trange smugene med sykkel eller moped. Her var det om å gjøre å passe seg så en ikke ble påkjørt.

Markedsplassen hvor vi kvelden før hadde spist middag krydde nå av aktivitet. "Tannleger" som viste frem tenner, gebiss og verktøy. Slangetemmere som spilte fløyte for sine kobraer mens medhjelperene gikk rundt med ufarlige (?) slanger de ville legge rundt halsen på turister mot betaling. Anja nektet plent og skubbet vekk en av disse, men han var ikke fornøyd, så han la en slange rundt min hals slik at han kunne forlange noen penger av oss. Andre igjen laget god stemning ved å samle mennesker rundt seg ved hjelp av trommer og andre instrumenter.

I Tanger var vi inne på en teppebutikk og opplevde kjøpepresset fra teppeselgeren. Da opplevde vi det litt ubehagelig når vi ikke hadde planer om å kjøpe teppe. Denne gangen hadde vi planer om å kjøpe, og vi gikk inn i en teppebutikk med friskt mot. Vi ble tatt veldig godt i mot og ble vist rundt blandt teppevevere og haugevis av tepper i forskjellig størrelse og kvalitet. Når vi endelig hadde bestemt oss var det om å gjøre å få prisen så langt ned som mulig. Prutingen er nokså intens, og selgeren spiller på føleleser for å holde prisen så høyt som mulig. Dersom han ønsker å gi uttrykk for at vi går for langt ned blir han rasende og gir uttrykk for at vi har fornærmet ham. Men når vi endelig er blitt enige om en pris smiler han og tar frem sin vennlighet igjen. Det er ikke uvanlig at en klarer å halvere utgangsprisen. Salget forsegles med en kopp myntete. Nå blir det to persiske tepper som vil finne sin plass i huset vårt i Bergen når vi kommer hjem.

Etter at vi var kommet tilbake fra Marrakech, ble Tina litt dårlig i løpet av natten. På veien til Essaouira lå hun stort sett og sov. Kjapp og frisk våknet hun opp igjen første formiddag i Essaoira, men da var det blitt min tur. Om formiddagen da vi gikk fra Safi jobbet jeg med tauverk som hadde ligget i havnebassenget, og tenkte meg ikke om da jeg satte meg ned for å spiste brød uten å vaske hendene. Dette resulterte i en uke med kraftig diaré. Igjen.

Essaouira var en travel fiskelandsby med ca 5.000 innbyggere. Den gamle bydelen virket uberørt av turisme, men i utkanten av byen var det kommet opp noen turisthoteller. Et drøyt titalls fiskebåter så ut til å ha sin hjemmehavn her. Tidlig om morgenen gikk skøytene på ca 50 fot ut på fiskefeltet. Mannskapet telte et overraskende høyt antall. Så vidt vi kunne se var det normalt å ha et mannskap på godt over 20 personer på hver båt. Når de kom for å levere sin fangst ble de møtt av masse folk som ville hjelpe med å losse. Selv om det marokkanske fiskeriet så ut til å være veldig ineffektivt og gammeldags var det likevel et tankekors å sammenligne dette med vår hjemlige tilgang på fisk. I kystbyen Bergen får du ikke det jeg vil kalle for fersk fisk, fisk som er trukket for noen timer siden. Selv på det oppskrytte Fiskertorget i Bergen får du ikke fisk som er fanget samme dag. Moderne fiskefartøy ligger i dagesvis ute på feltet med fangsten sin, og leverer gammel fisk til forbruker. I Marokko serverte de dagsfanget fisk på alle restauranter, og en kunne og kjøpe fersk fisk rett fra båtene eller fra markedet.

De første dagene i Marokko slet vi litt med maten. Her var mye fremmed mat som det var litt utfordrende å smake på. Ungene spiste ikke fisk, og restaurantene som serverte pasta var en sikker vinner. Etterhvert som vi ble litt bedre kjent med maten og matvarene gikk det lettere å proviantere for matlagingen ombord. Anja feiret sin 8. bursdag i Essaouira og ville ha sin favoritt, risengrynsgrøt til middag. Det krevde en del jobbing å finne risen slik at ønsket kunne innfris. Bursdagen med medbragte gaver hjemmefra ble en suksess, og klemmene satt løst.

For 50 dirham fikk jeg klippet håret og barbert meg i en av de mange små frisørsjappene. Det eneste jeg forstod når frisøren snakket til meg var spørsmålet om hvilken frisyre jeg ville ha. "Vil du ha maskinklipp eller sakseklipp?" "Ja takk, begge deler," svarte jeg. Dermed ble det tett maskinklipp på sidene og kort sakseklipp på toppen. Prisen hos min faste frisør hjemme er ca 10 ganger høyere, men jeg blir normalt ikke ti ganger mer fornøyd. Uansett så ble jeg, selv med det håpløse utgangspunktet frisøren hadde, rimelig fornøyd med klippen. Men fortvil ikke, hjemlige frisører, jeg kommer nok tilbake når jeg er hjemme. Dere har i alle fall ikke sure håndklær som ligger over skuldrene mens dere klipper, selv om det neppe er verdt å betale 350 kroner ekstra for det.

De fleste seilere som skal sørover til Kanariøyene legger kursen om Madeira. Men etter å ha brukt ca to uker i Marokko føler jeg ikke at vi har gått glipp av noe da vi valgte bort Madeira. Vi sitter igjen med en veldig positiv opplevelse på tross av at vi ble advart om å reise dit på forhånd.


Comments are closed.