Reiserapport – Santa Lucia til Grenada

Etter at vi fikk landkjenning i Karibia natten til 12. desember 2004 brukte vi de seks første ukene fra Santa Lucia til sørsiden av Grenada.

Santa Lucia (12.12.2004-21.12.2004)

Etter at vi passerte mållinjen i ARC brukte vi noen dager til å kjenne på kroppen at vi var kommet til "paradiset". Ombord var det et kaos av kopper som skulle vaskes, skitne og støvete gulv og klær som lå strødd omkring. Men vi gadd ikke gjøre noe som helst. Vi gikk bare rundt og smilte og snakket med folk vi kjente fra tiden i Las Palmas, og ble kjent med nye. Men etterhvert innhentet hverdagen oss og vi måtte vaske og rydde, for vi fikk jo gjester ombord. I tillegg til Tina sine foreldre Laila og Tor kom jo Marius tilbake. Han hadde tatt fly over Atlanteren og skulle mønstre på igjen.

Etter at vi hadde kommet oss i stand igjen etter overfarten senket roen seg over mannskapet igjen. Tomba ble et sosialt samlingssted for venner og kjente. Kjøleboksen fikk kjørt seg med nedkjøling av øl og brus til alle som stakk ombord til oss. Om kveldene kunne vi være samlet opp til tjue mennesker ombord i den lille cockpiten vår. Det var trangt, men veldig trivelig. Marinaen var veldig livlig med masse båter og mennesker som myldret alle veier. På land var det stort sett musikk hver kveld, så det var nesten litt for mye av det gode. Enkelte kvelder kunne det være litt vanskelig å få sove, men det var et liv som var morsomt å få med. Marius så ut til å trives med sine venner. Her traff han endelig ungdommer på sin egen alder.

Regattarangøren hadde flere dager og kvelder med festligheter både for barn og voksne som vi deltok på, så de åtte dagene vi var der fløy av sted. Spinnakeren som ble spjæret siste ettermiddagen i Atlanteren ble reparert hos seilmakeren. Prisen var det ingenting å si på. Seilmakeren hjemme i Bergen flår oss for et atskillig høyere beløp en dette. Autopiloten ble også fikset. Her var det kun børstene på motoren som var defekte. Dette kunne vi sikkert har ordnet opp i ute på havet, men vi trodde ikke at løsningen var så enkel.

Mandag 20. desember kastet vi loss og startet sørover. Den første etappen ble kort. Bare 10 mil til Marigot Bay hvor vi hadde vært på en bussutflukt noen dager i forveien. Dette er en idyllisk og nydelig bukt med palmer og sandstrand. Inne i bukten holdt de på å bygge en ny marina og en del luksusleiligheter. Bukten var litt skjemmet av denne byggeaktiviteten, så vannet lengre inne var skittent. Vi lå der bare en natt. Dagen etter gikk vi sammen med den norske båten Glad til neste øy som var St. Vincent.

St Vincent (21.12.2004-22.12.2004)

St Vincent and the Grenadines, eller Grenadinene er en øygruppe som strekker seg fra St.Vincent i nord og ned mot Grenada i sør. I denne øygruppen finnes det mange perler som vi ville besøke. Den mest spennende av dem er kanskje det ubebodde korallrevet Tobago Cays. Men på grunn av mye dårlig vær fikk vi ikke oppleve dette revet som visstnok yrer av liv og er yhyre spennende å snorkle/dykke i.

Vi hadde kun ett stopp på øyen, Wallilalou Bay, hvor vi også sjekket inn hos immigrasjons- og tollmyndighetene. Dersom du har sett filmen "The Pirates of The Carribean" vil du sikkert kjenne igjen noen av bildene. Filmen er nemlig spilt inn her. Mange av kulissene står fortsatt igjen, selv om de begynner å forfalle litt. I skrivende stund (mars 2005) er bukten stengt på grunn av innspilling av film nummer to. Om kvelden fant vi frem filmen med Orlando Bloom og Johnny Depp i hovedrollene. Selv om filmen kanskje ikke er av klassikerne, var det morsomt og se på filmen samtidig som vi kastet et blikk på land og kjente oss igjen.

Besøket på øyen var like før jul, så da passet det bra å besøke det lille fossefallet for å ta julebadet. Det var så deilig og gøy at det nesten var leit å gå tilbake til båten igjen.

Bequia (22.12.2004-2.1.2005)

"Alle" skandinaviske seilere, samt mange andre nasjonaliteter samles på Bequia til jule- og nyttåsrfeiringen. Admirality Bay fylles opp av masse båter. Juleaftens formiddag samles vi hos norsk-svenske Mariann til gløgg. Rundt to hundre mennesker pleier å samle seg hos henne, hver eneste jul. Om ettermiddagen gikk vi på stranden for å spise julemiddagen, grillmat i år. Se egen artikkel om julefeiringen. I romjulen fartet vi litt rundt på øyen og besøkte bl.a. Hope Bay på østsiden av øyen for å bade i de store brenningene fra Atlanteren. I Frienship Bay har en svenske en flott restaurant som vi besøkte to ganger. Den ene gangen sammen med Il Moro de Venezia og 3t.

Mustique (2.1.2005-5.1.2005)

Etter en deilig jule- og nyttårafeiring på Bequia satte vi kursen for for Mustique. Blandt mange er øyen blitt kjent som landstedene til berømtheter som Mick Jagger, Bryan Adams, Phil Collins og mange andre. Hele øyen er privateid og mange av stedene er utulgjengelig for folk flest. Mustique er en vakker øy, så det er ikke rart at disse storhetene har slått seg ned her. Basils Bar nede ved stranden er berømt, og det er stor sjanse for å se berømtheter her, men den eneste vi så snurten av var Mick Jagger som raste forbi i bilen sin.

Union Island (5.1.2005-11.1.2005)

Planen var å seile til Union Island og bruke denne øyen som base for snorklingen på Tobago Cays, men i dagene etter nyttår var ikke været av det beste. Det blåste kraftig fra øst. Dette ville normalt ikke medføre noen problemer p å Tobago Cays, men daglige, heftige regnbyger gjorde det litt utrivelig. Dermed ble vi liggende i Clifton på Union Island. Dette var for så vidt ikke noe dårlig løsning, for byen var et trivelig sted. Den var enkel, og på grensen av å være slummete, men det var koeslig å rusle rund i hovedgaten. Byen var passe doven og lat, og dette passet oss godt. I bukten utenfor byen lå det en liten holme hvor en tiltakssom herre hadde laget seg sin egen bar. Her samlet vi de norske båtene Il Moro de Venezia (Vigdis, Are og Alexandra (10)) og Con Amore (Susanne og Tommy) til et trivelig barbesøk. For å komme dit måtte du kjøre i båt. Korallrevene i bukten gjorde det vanskelig å komme frem, så vi som besøkte baren for første gang måtte ut i vannet for å manøvrere båten helt frem.

Våre julegjester, Tina sine foreldre Laila og Tor, reiste med fly herfra til St Lucia for å reise videre til sitt planlagte opphold i Mexico.

Carriacao (11.1.2005-13.1.2005)

Denne øyen ble bare et stoppested og innsjekkingssted for Grenada. Bare en liten mil sør for hovedstaden Hillborough ligger Sandy Island. Øyen er en knøttliten idyllisk øy med hvite strender omgitt av koraller. Ankringsforholdene var dårlige, så vi hadde bare et ettermiddagsopphold her, men timene på land ble brukt godt. I korallrevet var det spennende muligheter for snorkling. Sammen med jentene tilbrakte vi noen timer med å kikke på flotte fisker med spennende farger og fasonger. Skulle gjerne overnattet her, men med mye vind og de dårlinge ankringsorhold gikk vi heller noen mil sørover til Tyrrel Bay for å gjøre oss klar til seilasen til Grenada. Se egen artikkel med stemningsskildring fra Tyrrel Bay.

Grenada (13.1.2005-23.1.2005)

Grenada har en litt spennende historie fra nyere tid. En turbulent tid fulgte selvstendigheten i 1974. I 1979 tok den venstreradikale Maurice Bishop makten med et kupp. Bishop hadde Fidel Castro som ideal og skulle gjøre Grenada om til en sosialiststat. Han jobbet særlig med forberdring av helse- og utdanningssystemene. Metodene hans førte alle som opponerte mot ham i fengsel. I 1983 ble Bishop tatt til fange av sin nestkommanderende og hæren, men satt fri igjen av en stor samling av innbyggerne som likte hans regime. Men friheten ble kor; like etter ble både han og halve regjeringen tatt til fange igjen og henrettet. Amerikanerne, sammen med noen av de øst-karibiske statene, iverksatte en "redningsaksjon" og invaderte øyen. I dag er forholdene rolige og stabile på øyen, og demokratiet fungerer bra.

I september 2004 ble øyen rammet av orkan for første gang siden 1954. 8. og 9. september kom orkanen Ivan feiende opp fra Trinidad med voldsom styrke. I marinaene sør på øyen ble så godt som samtlige båter som stod på land ble ødelagt. Godt over 200 båter i to av marinaene sør på kysten ble ødelagt. Da vi var der, halvåret etter, lå det fremdeles mange båter på siden med hull i skutesiden og havarert rigg. Overalt på øyen kunne en se blå presenninger etter at takene på mange av husene var blitt blåst bort, bygninger lå i en ruinhaug, og en av kirkene i hovedstaden St. George hadde bare tårnet igjen. Mye av skogen var blitt lagt flat og over 90% av alle muskatnøtt-trær på "the Island of Spices" var blitt ødelagt.

I Pricly Bay, syd på øyen fikk vi besøk av journalist Terje Valestrand og Jan M Lillebø fra Bergens Tidende. Jan var med oss på vår første tur da båten ble hentet fra Danmark. De ville lage en reportasje om langtturseiling i varme farvann.

Etter at BT hadde reist hjem tok vi oss en rundtur på øyen. Bilturen rundt øyen startet på morgenen og tok oss først til St. George. I løpet av dagen besøkte vi krydderplantasjer, en muskatnøttfabrikk og mye mer. Grenada er vakker og innbyggerne er vennlige. De selv hevder at det ikke finnes bedre mennesker enn dem i hele Karibien, men vi fikk likevel et inntrykk av de er en smule late, egentlig slik som i resten av Karibien. Da krisen kom med orkanen Ivan var det stort sett ingen lokale som jobbet med igjenoppbyggingen. Hjelpearbeiderne kom fra andre øyer i nabolaget.


Comments are closed.