Reiserapport nr 6 – Nord-Spania

Ubehagelig dramatikk i Nord-Spania når Oda og gjestende Helene går rundt med gummibåten. Automatiske oppblåsbare redningsvester fra Regatta fungerer som de skal og sørger for at begge kommer trygt på land.

Vi hadde grudd oss litt, og vært litt usikker på kryssingen av Biscaya i lengre tid. Guidebøkene sa alle at en burde krysse før 15. august for å unngå stormene. Fra Amsterdam til Falmouth i England brukte vi derfor så lite tid som mulig, vi anløpte bare havner for å sove.

Da vi ankom Falmouth på sørvestkysten av England hadde været vært fint i mange dager, og værmeldingen var god. Det var derfor ingenting å vente på, så vi provianterte kjapt og gjorde oss klar. Det eneste problemet var diesel. Vi hadde ikke nok diesel i tankene til å komme over dersom vi måtte gå for motor. Ingen av butikkene vi var innom hadde dieselkanner. En av dem fortalte til og med at det ikke lengre var lov til å selge større kanner enn 5 liter på grunn av terrortrusselen. Vi klarte til slutt å få tak i noen vannkanner slik at vi fikk med oss 100 liter ekstra med diesel.

Selve kryssingen gikk veldig greit, selv om vi opplevde det som slitsomt. Det var stille det første halve døgnet før det blåste opp i en frisk bris/liten kuling fra øst. Dette døgnet gikk vi 150 mil og hadde god fart. Deretter snudde vinden og vi fikk den rett i mot. Sjøen var urolig. Vinden hadde laget en del bølger som kom fra Frankrike-kysten og gikk mot de tunge atlanterhavsdønningene. På frikvaktene var det derfor vanskelig å få sove. Oda hadde grudd seg til denne kryssingen av en litt spesiell grunn. Hun fryktet at hun måtte feire bursdagen sin ute på havet, og det ville ikke være kjekt. På hennes tolvårsdag 1. august var vi midt ute i Biscaya. Hun fikk sine presanger og bursdagssang, men det var ikke særlig kjekt likevel.

 

Etter 2 døgn og 23 timer kom vi til kai i La Coruna. Der stod Trond og hans familie og ventet på oss. Alle hadde vi gledet oss til å få dem ombord. Trond er en tidligere kollega, gift med Anita. Barna deres, Helene, Robin og Emilie, var på samme alder som våre barn, så dette skulle bli gøy. Etter kryssingen av Biscaya hadde vi behov for litt landligge, så vi brukte et par dager til å se La Coruna sammen med gjestene. Oda sin bursdag ble feiret på etterskudd med restaurantbesøk og et besøk på badestranden.

Etterhvert ble det på tide å komme seg videre. Vi la opp til korte etapper, og seilte den første strekningen til Malpica (19 nm), en søvnig og kjedlige fiskerlandsby så det ut til å være fra sjøen. Men da vi dagen etter gikk inn til byen viste det seg at byen hadde masser av sjarm. Vi ankret opp i bukten litt fra byen, og slappet av på dekket i kveldssolen. Oda og Helene var ute og kjørte med gummibåten som de hadde gjort hver dag siden vi kom til Spania.

Mens vi satt og så på solen som begynte å nærme seg horisonten ringte det i Trond sin mobiltelefon fra et engelsk nummer. "Jeg kjenner da ingen i England, den gidder jeg ikke ta". Telefonen sluttet å ringe, og Trond og vi andre begynte å bli nysgjerrig på hvem det kunne være. OK, vi får ringe tilbake. I andre enden var det en fortvilet Helene som fortalte at de hadde tippet med gummibåten. De stod på stranden med en engelskmann og spanjol som hadde hjulpet dem i uhellet. Det viste seg at de hadde kommet for nær stranden og var tatt av de store brytende bølgene som kom inn fra Biscaya-bukten. Jentene, båten og motoren rundt og rundt i et eneste virvar av sjø og sand, og redningsvestene blåste seg opp. Vi har gjennom hele turen vent oss til å bruke redningsvester. Våre automatisk oppblåsbare Regatta redningsvester er enkel å ta på seg og behagelig å gå med, så det blir ikke en pest og plage å bruke de. Etter at vi fikk telefonen flyttet vi båten så nært stranden som vi turte i den forholdsvis store sjøen, og Trond fikk oppdraget med å svømme på land for å hente jentene. Det var to molefonkne og litt usikre jenter som kom ombord. Ville de få kjeft for at de sikkert hadde ødelagt motoren som også havnet i sjøen? Men motoren kom seg i likhet med jentene kjapt etter den våte opplevelsen. Etter en grundig skylling i ferskvann for å få bort salt og sand startet motoren villig. Oda og Helene ble gjenstand for masse trøst og omsorg fra de andre søsknene som var glad for å få jentene ombord igjen. Spesielt Anja og Emilie synes at dette så skikkelig skummelt ut.

I Laxe ble vi liggende værfast noen dager. Restene av en tropisk orkan som herjet på andre siden av Atlanteren kom inn over Spania. Havnen her var ikke av de beste. Dønningene fra Atlanterhavet kom delvis inn i havnen slik at det var litt urolig å ligge der. Byen var nydelig, men vi hadde lyst til å komme oss videre. Vi gikk ut av havnen for å komme oss videre til Camarinas som hadde en bedre havn, men utenfor lå Costa del Morte (Dødens kyst), og dønningene som kom inn var digre, og det blåste kraftig. Vi synes ikke dette var så behagelig, så vi snudde gikk inn i havnen igjen. Dagen etter sendte vi Tina, Anita og barna med drosje mens Trond og jeg tok båten på en frisk guttetur rundt Costa del Morte til Camarinas.

Camarinas er viden kjent for sine kniplinger. Damene sitter med sin pute og noen spesielle sneller med tråd på fanget. De snor og tvinner frem de vakreste mønstre. Men i denne byen var dessverre tiden kommet for å si farvel til våre gester fra Frei. Anita, Trond og barna tok bussen fra Camarinas, og etter 36 timer fikk vi melding om at de var kommet hjem. Det ble litt tomt når de reiste. Selv om 10 personer ombord i en så liten båt ikke gir masse plass å boltre seg på skulle vi gjerne hatt dem med litt lengre.

Neste planlagte stopp var Vigo. På veien dit hadde vi en overnatting i Muros. Til Vigo hadde vi bestilt en kombinert slepe- og vindgenerator for lading av batteri. Pakken var selvfølgelig ikke kommet fra England, så vi måtte vente i noen dager før vi kunne gå videre. I Laxe ble vi kjent med Manuel Rey, en pensjonert farmasøyt som bodde i Vigo. Han hjalp oss rundt i byen, og var guide og sjåfør for oss. I tre dager brukte han all sin tid på oss. "Dere ville selvfølgelig gjort det samme for meg i Norge" sier han når vi litt beklemt takker for hjelpen.

Søndagen etter avgang fra Vigo blir han med oss til Islas Cies, en sydhavsperle like utenfor Vigo. Her lå vi for anker utenfor naturparken. Vi badet og koste oss på den idylliske stranden. Manuel tok oss med på en tur inne på øyen gjennom en eukalyptusskog og presenterte oss til sin venn Paco (i bar overkropp på bildet til høyre) som hadde det ene av to hus på øyen. Paco trakk umiddelbart frem vin og serverte sardiner, brød og skinke. Da jeg gikk derfra hadde han skjært halve skinken og pakken inn som gave. I tillegg hentet han to flasker hvitvin, to flasker rødvin og tre flasker likør som han sendte med meg ombord.

Siste stopp i Spania for denne gang ble Bayone. Mens vi lå på Islas Cies sprengte ETA en bombe i marinaen her, samt en annen bombe like nord for byen. Spanjolene selv var rolige og sa at "det var jo ikke en så stor bombe". ETA hadde ringt inn en advarsel på forhånd, så alle i marinaen ble evakuert. Alle ble send ut på minuttet uten tid til å ta med seg penger eller annet, og fikk ikke komme ombord igjen før etter seks timer.


Comments are closed.