Reiserapport nr 8 – Sør-Spania

Nok en dramatisk redningsaksjon. Nå var det en kvinne i nød som måtte reddes, men aksjonen fikk denne gangen en litt uventet utgang.

En ettermiddag mens vi lå på svai utenfor Puerto Sherry ved Cadiz, sør i Spania, ville Tina på land for å gå på stranden. Ingen av oss andre var så lysten på å gå på land. Vi ville heller være ombord og late oss. Tina hadde aldri brukt gummibåten med påhengsmotoren før, så hun fikk fem minutter med opplæring fra Oda. Med håndduken og boken under armen var hun klar til å legge ut på ekspedisjonen alene.

Vi andre satt på dekk og fulgte med en lett uro med på hvordan det skulle gå med henne. Det var ca 700-800 meter til stranden, og med Tinas forsiktige fart på båten tok det en del minutter før hun nærmet seg. Det blåste en liten bris, og vi så med en voksende bekymring at hun drev vekk fra kursen mot sandstranden og hadde kjørte mot steinene. 10 meter fra stranden stanset hun opp. Ombord i gummibåten så vi en hektisk aktivitet. Motoren ble bikket opp, og årene ble tatt frem. Det så ut til at hun hadde gått på grunn. Hun lå lenge og stanget ved undervannskjæret hun hadde gått på. Etterhvert drev hun av og drev sakte langs den steinete stranden. Etter en times tid kom hun seg endelig på land på stranden og trakk båten opp på land. Vi kunne se hvor fortvilet og oppgitt hun var der hun satte seg på stranden og ikke kunne gjøre noe som helst. Etter enda en halv times tid skjønte vi ut at det var på tide å redde henne ut av hennes fortvilte situasjon. Svømmeføtter, dykkemaske og flytevest ble funnet frem. Det var langt å svømme, men i en kritisk situasjon kunne ikke det spille noen rolle. Femti meter fra stranden så jeg at hun satte ut båten og skulle kjøre mot meg. Hun hadde nok sett at redningen nærmet seg. Jeg ropte på henne for å be henne om å vente til redningen kom, "Tina, vent". Det så ikke ut til at hun hørte meg, "Vent, vent!"

Sett fra havaristens side så det nokså annerledes ut: En deilig avslappende stund med en god bok på stranden. Helt alene, ingen masende barn og mann. Første gang på egenhånd med gummibåten går greit når man bare tar det med ro. Nesten inne med stranden dukket det opp et undervannsskjær. OK, da er det bare å vippe opp motoren og ta årene fatt. Men det ødelagte årefestet gjorde det umuilig å ro, så da var det bare å ta tiden til hjelp og vente på at vinden skulle gjøre jobben. Endelig inne på stranden, men kosestunden ble kortvarig. Ingen fred å få, der kommer de jammen svømmende fra båten. Jaja, de ble vel lei av å være alene, så det er vel bare å sette ut båten og kjøre i møte. Best å få farten opp, det ropes om hjelp, "Tina, hjelp", "hjelp, hjelp!" .

En vellykket redningsaksjon til tross, det hersker fremdeles usikkerhet og uenighet om hvem som var i nød og hvem som reddet hvem.

Puerto Sherry ble valgt som havn kun for å reise med tog til Sevilla. Vi reiste om formiddagen onsdag og overnattet på hotell til dagen etter. Det var stekende hett i Sevilla, temperaturmålerene rundt i byen viste over førti grader. Litt varmt, selv for oss som hungret etter litt varme. Men der er rart hvor fort en venner seg til alt. Når vi kom til kysten hvor det "bare" var tretti grader, var det deilig og svalt.

Vi besøkte de mest kjente turistmålene i Sevilla, og fant igjen spor etter de store sjøfarernes ekspedisjoner. Denne gangen litt om hvordan de brukte rikdommene de tok med seg hjem. Plaza de Espagna var en enorm hesteskoformet bygning med elegante spir, trappeganger og utsmykninger. Plassen og bygningen ble bygget med penger som Columbus hadde med seg hjem igjen fra Amerika.

Da Columbus kom tilbake til Spania i 1493 ble han mottatt som en helt. Spania skjønte verdien av å ha kontrollen over det nye landet. Spesielt viktig var deet å hindre at Portugal skulle få kontroll. Derfor fikk det spanske kongeparet paven i Roma til å utstede et dekret som ga Spania full kontroll over alt land som lå vest i havet for Europa. Portugal likte selvfølgelig ikke dette og fikk forhandlet frem en avtale hvor de to avtalte å dele verden i to. Katredalen i byen var enorm. Altertavlen i kirken er laget av gull, som Columbus hadde med seg hjem fra mellomamerika. Men Columbus hadde ikke bare med seg gull tilbake. I Karibia fikk han for første gang smake potet, mais og tobakk. Dette var ukjente planter i Europa da sjøfarerne kom hjem med dem. (Kilde: Tone Arre m.fl., Midgard, samfunnsfag for 7. klasse, Aschehoug)

Dagene i Sevilla brukte vi til å rusle rundt, og kose oss. Rett i nærheten av katedralen lå det en bydel (St. Cruz) med masse koselige trange smug med restauranter og små butikker. Appelsintrær med halvmodne appelsiner lagde en litt eksotisk stemning for oss nordboere. En koselig middag på en av retsurantene lagde dagens høydepunkt. Litt spennende å gå på restaurant og bestille fra en spansspråklig meny når vi ikke kan spansk, og kelneren ikke kan noe anne enn spansk.

Langs hele kysten av Portugal lette vi etter mulighet for å se på tyrefekting, men det var slutt på sesongen overalt. I Sevilla dukket muligheten opp. På besøk i arenaen møtte vi to hyggelige gutter fra Norge som var på sykkeltur med. De var der for å kikke på tyrefektermuseet. Resten av gjengen var mer interessert i mere "finkultur". Hva det betydde oppdaget vi da de traff dem på en uterestaurant og de koste seg med god mat og drikke. De forsvarte seg med at restauranten lå rett ved siden av en flott kirke. Vi lovte å sende en hilsen til dem via www.tomba.no. Herved er det gjort; det var hyggelig å hilse på dere.

Lørdag reisete vi tilbake for å se på tyrefektingen. I utgangspunktet var vi litt skeptiske til å dra med Oda og Anja, det er jo en barbarisk sport. Anja synes det var gøy å se på, mens Oda synes det var motbydelig. Vi andre, vel, vi har i alle fall sette det. Stadioen rommet 14.000 og var nesten full denne ettermiddagen. Tyrefekterne; matadorene, pikadorene og torreadorene ble presentert for publikum. Dette er sirkus og artisteri.

Den første oksen ble sluppet ut på banen. Etter at oksen først var hisset opp kom en rytter på en pansret hest bort til oksen for å stikke et spyd inn i nakken. Spydet skulle stikkes slik at oksen blødde tilstrekkelig til å farge sløyfen som var festet på nakken rød av blod. Deretter skulle oksen få seks små spyd inn i nakken. Tre personer uten noen form for beskyttelse stakk to og to spyd i oksen.

Til slutt kom helten, matadoren selv. Med elegante bevegelser manøvrerte han oksen dit han ville. Publikum jublet og ga applaus etter hvor modig og elegant han var. Med seg hadde han selvfølgelig kappen som vi alle kjenner. I tillegg hadde han et sverd. Når nådestøtet skulle settes stakk han det knappe meterlange sverdet rett inn i nakken til oksen, helt inn til skaftet. Var han flink stupte oksen umiddelbart. Men dersom han ikke traff rett gikk oksen litt rundt seg selv før den ramlet om etter blodtapet. Dersom det var behov for det tok han en kniv og stakk rett inn i nakken og inn til hjernen. Når oksen var død ble den slept ut av tre esler til jublende applaus.

Dersom matadoren var flink fikk han med seg det ene øret til oksen. Var publikum veldig godt fornøyd fikk han begge. De aller beste fikk også ta med seg halen som trofé. Hele forestillingen varte knappe to timer, og seks okser ble slaktet på denne måten.


Comments are closed.