Reiserapport nr 5 – England

På vei over kanalen til England lærte vi forskjell på vått og tørt vann. Ikke hørt om det sier du...

Etter Nederland hadde vi planlagt å følge kysten av Frankrike til Brest for å krysse Biscaya derfra. Vi la ut fra Nederland ved Rumpotsluis, sørvest for Rotterdam. Det blåste friskt fra sørvest igjen. Selvfølgelig rett i mot, så det var ikke særlig gode seilforhold. Med kraftig sjø og stamping ble det en slitsom dag, så vi var lei når vi kom på høyde med Oostende i Belgia. Da vi skulle kaste loss neste morgen snakket vi tilfeldigvis med en belgier som spurte hvor vi skulle. "Ikke reis til Frankrike, det er så vanskelig å seile der. Gå heller til England og seil langs kysten der." Belgieren snudde våre flyktige planer i løpet av ett minutt mens vi stod der med motoren i gang og trossen i hånden. Dermed satte vi kursen for Dover.

Ute i den engelske kanalen var det fint vær. Riktignok med motvind, men med forholdsvis rolig sjø og solskinn. Forholdene var fine for å tørke sengetøyet som var blitt vått dagen i forveien. Vi glemte å lukke en luke til forpiggen, så sjøen slo over dekket og inn i lugaren. Både dyne og madrass ble våte. Dermed lærte vi forskjellen på vått vann og tørt vann. Tøy som fuktes av sjøvann kan tørke, men så snart luften blir litt fuktig igjen er tøyet like vått. Dersom tøyet blir vått av ferskvann, eller tørt vann tørker tøyet helt etterhvert. Madrassen og dynen lå på fordekket hele dagen og tørket i solen. På ettermiddagen når vi nærmet oss Dover var sengetøyet såpass tørt at vi kunne ta det inn. Men selvfølgelig, før vi kom så langt kom det en bølge som slo over dekket og gjorde alt like vått - rykk tilbake til start. Vinden gikk i motsatt retning av den sterke strømmen utenfor Dover, og dette rotet opp sjøen slik at den ble litt urolig.

Kvelden i Dover brukte vi til å rusle litt i gatene og leke litt på stranden. Fra Dover gikk vi til den nye moderne havnen Suvereign Harbour. Tidligere var det ikke noen havn i denne byen. Men de siste årene bygget et nytt havnebasseng med en hel ny bydel rundt. Alt var nytt og flott og moderne, med masse restauranter kjøpesentre og en kino. Vi ruslet litt rundt på kaianlegget, men brukte mesteparten av kvelden ombord, blant annet til å øve på knuter.

Vi seilte langs sørkysten mellom Dover og Falmouth over fire dager, og på denne korte tiden får en ikke tid til å oppleve særlig mye av denne fine kysten. Det var så mange fine steder vi gjerne skulle stoppet og brukt litt mer tid på. Disse dagene hadde vi veldig fint vær med bris fra øst. Dermed hadde vi vinden i ryggen og bare måtte prøve spinnakeren. Dette hadde vi aldri gjort før, så vi var litt spent. Frem med bruksanvisningen. Skjøte og bras, opphal, nedhal og fall. Var brasen på le eller lo side? Og trimmingen av spinnakeren; hvordan skal bommen stå? Bruksanvisningen var god å ha, men hva i all verden er en bomnokk for noe? Joda, vi fikk spinnakeren opp, til slutt, og båten fikk en fart vi var fornøyd med. Vi fikk til og med spinnakeren ned igjen uten å miste den i sjøen.

Seilerne som velger å bruke England som utgangspunkt for kryssingen av Biscaya legger ut fra Falmouth, helt på sørøstspissen. Vi kom inn i havnen tidlig en formiddag etter en etappe på et knapt døgn fra Cowes. Tina hadde hatt litt lite søvn på sine frivakter, så hun hadde litt å ta igjen etter at vi kom inn. Mens hun og resten av mannskapet sov utforsket kapteinen nærområdene og kjøpte frokost.

Falmouth var hyggelig nok, men når værmeldingen var fin var det ikke så mye å vente på. Den siste provianteringen var unnagjort, og vi tok oss tid til å besøke en Internett-kafé for å sende noen e-post meldinger før vi la ut på kryssingen av bukten som vi hadde grudd oss litt til.


Comments are closed.