På den 190 mil lange etappen fra Cuxhaven i Tyskland til marinebyen Den Helder merket vi et tydelig væromslag. Om morgenen, ca ett døgn etter at vi startet fra Tyskland kom varmen, og shorts og bikini ble tatt frem. Varmen ble tydeligvis litt for kraftig for en liten due som nødlandet på dekket vårt. Duen var tydelig sliten og var ombord hos oss et halvt døgn. Anja hadde det gøy med å stelle med duen, gi den vann og snakke med den. Med en gang vi klappet til kai stakk den av, uten engang å takke for vannet og maten.

Væromslaget vi merket var tydeligvis midt i en krigssone mellom en kald- og en varmfront. Etter at vi hadde fortøyd båten og stod på havnekontoret for å betale for oss, satt havnebetjenten og hørte på værmeldingen. Det var varslet storm og tordenbyger. I samme øyeblikk brekte et forferdelig uvær løs. På sekundet var den blikkstille havnen pisket opp av den sterke vinden og regnet som hadde dråper så store som kaffekopper (jeg må jo få lov til å overdrive litt...) Akkurat da var vi glad for at vi hadde rukket inn til Den Helder. Mer uheldig var den norske sjøspeiderskuten som skulle til Calais og måtte snu i det samme uværet. Båten var i følge med flere andre, deriblant en fiskebåt. Etter det vi ble fortalt forsøkte fiskeren å kalle opp speiderne på VHF for å få dem til å endre kurs, men fikk ikke svar. Han benyttet seg dermed av sin forkjørsrett og rente dem i senk. Jeg er glad vi ikke har slike sjøfolk hjemme.

Marinaen i Den Helder var Marinen sin Yachtklubb. Der hadde de en befalsmesse hvor de serverte tradisjonell marinekost. Den plutselige stormen hadde gjort oss kliss våte på sekundet, så vi måtte bytte til tørre klær før vi gikk inn i messen. Tina og jeg prøvde oss på Nasi Goreng som ikke har noe med siste krig å gjøre, men er en Indonesisk rett fra Nederland sin kolonihistorie. Retten består av ris, kjøtt, sopp, soyasaus og rekepostei, og med et speilegg på toppen. Anja prøvde Baby Goreng som er tilsvarende rett hvor risen er byttet ut med nudler. Pinglene Marius og Oda turte ikke, og spiste tradisjonell mat.

Nederland har som kjent hatt store utfordringer med å temme havet. Gjennom tidene har det vært mange store og alvorlige flommer i landet. I 1932 startet de derfor et stort prosjekt hvor de bygget to demninger rett over det som da het Zuiderzee. Den ytterste av to demninger starter på vestsiden i Den Oever, og lagde den kunstige innsjøen Ijsselmeer. Den innerste demningen starter i Enkhuizen og skiller Ijsselmer fra Markemeer. Storhavet som til da hadde herjet innover landet i form av flommer ble nå temmet, og sjøen gikk gradvis over til ferskvann.

Vi hadde ikke skikkelige kart over disse to sjøene, og var litt i tvil om vi turte å legge ut fra Den Helder gjennom innsjøene. Alternativet var å gå leia utenfor, i Nordsjøen, og ta Nordszee-kanalen inn til Amsterdam. Etter å ha rådført oss med lokale båtfolk la vi ut på disse to "havområdene". Leden var godt merket med røde og grønne bøyer, så det bød ikke på den helt store utfordringen. Det var litt rart å følge med på dybdemåleren som konstant viste 3.9 meter, kun med noen få centimeters variasjon. Havbunnen var helt flat over store deler av sjøen. Med jevne mellomrom fikk vi besøk av restene av stormen som herjet dagen før, nå i form av heftige regnbyger. Men denne gangen var det varmt og godt sommerregn, så smilet satt likevel løst under sydvesten.

I Enkhuizen stoppet vi og besøkte Zuiderzee-museet, som beskriver historien om livet rundt Zuiderzee før demningene ble bygget. For de mange fiskerlandsbyene rundt Zuiderzee hadde byggingen av dammen enorme konsekvenser. Fiskerne og deres familier fikk problemer med å få endene til å møtes, og alle andre næringer som var bygget omkring fiskeriene så inntekten svinne hen. På de fleste stedene forsvant aktivitetene som tradisjonelt er knyttet til sjøen.

Her har de flyttet representative miljøer og boliger til området og laget et levende museum. Vi brukte en hel dag til å rusle rundt å kikke på den lille byen. Her får du oppleve mange av gamle håndtverkene, enkelte plasser kan du selv delta. De viste hvordan tauverk lagdes, de hadde bakeri, apotek, bank og alt som et samfunn trenger. Personalet i museet var kledd i tidsriktige klær og deltok sammen med publikum. Oda ble utkledd slik jentene var på denne tiden, med tresko og det hele. Oda og Anja lagde hver sin tresko-seilbåt. Heldiggrisen Marius fikk Anja sin som bursdagspresang noen dager etter.

Er du i Nederland er det vel verdt å legge turen om Enkhuizen for å besøke Zuiderzee museet.

Etter å ha kost oss noen timer på museet satte vi kursen for Amsterdam. Vi ankom vestsiden av byen idet solen var i ferd med å gå ned. En vakker kveld med rød solnedgang i øst satte en spiss på det litt spesielle å gå inn i kanalsystemene i Amsterdam. Vi måtte vente litt før den første bruen åpnet seg, da var det bare å legge inntil en pir og fortøye båten.

På forhånd hadde vi fått råd om å legge oss i havnen "Sixhaven" midt inne i Amsterdam. Denne havnen er en kort fergereise fra hovedjernbanestasjonen i Amsterdam. Havnen er liten, men med en effektiv pakketeknikk klarte havnebetjentene å få inn imponerende mange båter i havnen. Hjemme i Bergen er Havnevesenet nøye med sikkerhetsavstander mellom båtene i tilfelle brann. I Sixhaven tar man ikke slike hensyn. Da vi kom inn til havnen etter mørkets frembrudd var det fullt, og vi måtte finne en annen havn å ligge. Morgenen etter måtte vi vente i kø over en time for å få plass.

Amsterdam er en av Europas attraktive storbyer med over 800.000 innbyggere. Fra Sixhaven er det en kort spasertur til fergeleiet hvor fergene krysser kanalen over til jernbanestasjonen hvert 3. minutt. Jernbanestasjonen ligger i utkanten av sentrumskjernen og en kan gå eller ta trikk inn til de forskjellige delene av sentrum. Sentrum av byen ser ut som et nettverk av kanaler og vannveier som begge kan brukes som ferdselsveier. Gatene er trange og smale, så sykkel så ut til å være et viktig fremkomstmiddel. Vi oppførte oss som turister flest og oppsøkte Van Gogh-museet, Anne Franks hus, og andre turistmål i byen. Vi koste oss i fire dager i Amsterdam, og feiret Marius sin 16. bursdag på en god restaurant. En av de mere morsomme og vellykkede restaurantbesøk var på en pannekakerestaurant vi dumpet over. Her serverte de pannekaker i mange varianter, alt fra vanlig med sukker til en norsk variant fylt med laks. Flere av pannekakerettene var store nok til å være et måltid i en pannekake alene.

Avgangen fra Amsterdam måtte planlegges litt. Vi skulle gå kanalene fra Amsterdam og sørover mot Rotterdam (stående mast-ruten). Flere viktige veier og jernbaner krysset kanalen med bro, og disse åpnet kun om natten. Alle som skulle gå denne ruten samlet seg i et basseng før jernbanebroen om kvelden og ventet til broen åpnet klokken 02.00. Det var riktig stemningsfylt og spennende å gå i konvoi gjennom Amsterdam om natten. 15-20 båter gikk sammen denne natten. Den minste var nok ikke mer enn 20 fot, og var er sikkelig sjarmtroll. Mannskapet, en familie med små barn så ut til å ha det riktig så kjekt. De hadde en stormlykt dinglende i masten som lanterne.

Gjennom kanalene, langs gatene i Amsterdam var det utallige broer som skulle åpnes. Vi kom ut av tellingen ved 20. Det så ut til at det var to personer som åpnet broene, en som råkjørte på moped mellom hver bro, og en som slet seg gjennom gatene på tråsykkel. Det var tre større broer som hadde faste tidspunkt de åpnet på, en ved flyplassen Schipol og åpnet klokken 05.30, den siste ved Gouda. De andre åpnet seg stort sett når det kom båttrafikk.

Etter som det grydde av dag passerte vi mange flotte landsbyer. Det virket som vi gikk gjennom hagene til folk. Hagegjerdet lå rett i vannkanten. De fleste eiendommene så veldig velstelte og fine ut. Noen hadde båten fortøyd så og si i gjerdet, andre hadde rutsjebaner som endte ut i kanalen. Ungene synes dette var spennende å oppleve, så de insisterte på å sove på dekk. Det vakte stor munterhet blant de andre båtene i konvoien når de så de to sovende jentene på hyttetaket.

Ut på formiddagen kom vi frem til Nederlands eldste by, Dordrecht. Vi gikk inn til en marina som vi fikk anbefalt da vi lå i Amsterdam. Marinaen var bortgjemt og litt vanskelig å finne. Eieren av marinaen så at vi kom og sveivet en elegant dreiebro og slapp oss inn i havnen, her var det ikke lett å stikke av fra regningen. Havnen lå midt inne i hjertet av byen, rett ved siden av en flott kirke. I ale havner tok Marius frem sin PC for å sjekke om det var noen trådløse internettforbindelser han kunne koble seg til. Når han fikk snusen av et trådløst nett gikk han med PC-en sin og etter de beste mottaksforholdene. I Dordrecht fant han denne forbindelsen rett utenfor kirken. Han fikk mange spørrende blikk fra forbipasserende der han satt het alene med en PC på fanget utenfor kirken.

Den siste etappen i Nederland var planlagt helt ut til den siste havnen før Nordsjøen. Vi startet på formiddagen og gikk gjennom suser og under broer som vi var bitt vant med. Ut på kvelden nærmet vi oss den siste bruen, Zeelandbrug. Vi kom dit kokken 21.35, og ventet på at broen skulle åpne. Men det var ikke tegn til liv, og etter å ha kalt opp trafikkontrollen på VHF fikk vi beksjed om at broen åpnet for siste gang klokken 21.30. Dermed måtte vi ankre opp på innsiden av broen. Dette var første gangen vi å for anker. Det blåste en del, og vi var litt nervøs for hvordan dette ville gå. Etter en urolig natt oppdaget vi at dette gikk jo selvfølgelig bra. Vi stod opp og la ut i begynnelsen av den engelske kanalen. Sjøen var høy, og det blåste (selvfølgelig) rett mot. Etter en slitsom dag bestemte vi oss for å gå inn til Oostende i Belgia.

Den ettermiddagen vi gikk fra Amsterdam traff vi Sturle Sigveland og hans mannskap på FENRIS fra Risør. De gikk i en motorbåt (Fjord 880) og skulle gå nedover Europa til Tunis, Libya og Marokko. Vi gikk sammen et stykke på veien og har siden holdt SMS-kontakt. Følg med i bladet Praktisk Båtliv og se etter deres skildring av turen.