Reisebrev 8 - Portugal
Grovplanen for Portugal inneholdt opprinnelig kun to reisemål; Porto og Lisboa. Men vi visste at etterhvert som vi snakket med folk, og samlet informasjon ville flere spennende reisemål dukke opp. Tilfeldigheter fører også til positive opplevelser.
Katamaranen Kati av Bergen med Mildrid, Ask og Hepne (5 mnd) Økland traff vi første gang i La Coruna i Nord-Spania. Deretter hadde vi sporadisk SMS-kontakt med dem. Vi gikk sørover langs den nordligste delen av den portugisiske kysten, Costa Verde, eller den grønne kysten. Kyststripen bærer sitt navn med rette med et vakkert, grønt og frodig landskap. Vi hadde seilt noen timer med kurs for Porto da mobilen pep med en melding fra Kati. Det var Mildrid som inviterte til ettermiddagskaffe ombord hos dem. De lå i Viana Do Castelo, rett i nærheten av vår posisjon. Våre planer er alltid flyktige, så hvorfor ikke ta en kjapp kursendring for en hyggelig ettermiddagsprat? Vi la om kursen og gikk inn til Viana og la oss ved siden av Kati.
Byen viste seg å være en koselig by ved foten av et høydedrag. På toppen av høyden med fri utsikt over Atlanteren lå den en vakker kirke, Basilica Santa Luzia. Fra byen og opp til kirken har det tidligere gått en bane, á la Fløybanen i Bergen, men denne var grodd helt igjen. Det er nok noen år siden siste avgang. Dermed måtte de 618 trappetrinnene bestiges. For slappe båtmuskler ble dette en liten manndomsprøve for flere av oss. Byen hadde sin storhetstid i kjølvannet av de store oppdagerne ved at de fisket torsk helt ute ved Newfoundland.
National Geographic Magazine har sagt at panoramautsikten fra denne kirken er verdens vakreste. Kirken er bygget i perioden 1926-1954, så den er forholdsvis ny. Arkitekten som bygget kirken var inspirert av en annen vakker kirke, Sacré Coeur Montmartre i Paris.
Sammen med Kati gikk vi videre sørover langs Costa de Prata, sølvkysten. Brede, innbydende strender strekker seg milevis lands kyststripen. Vi holdt følge med dem i knappe tre uker. Sammen hadde vi mange trivelige stunder og utvekslet skremmehistorier om hjemlige seilmakere og skipperskrøner over kalde øl. Katis planer for vinteren var at de skulle finne en plass i Sør-Europa og overvintre. De kunne derfor bruke mere tid langs kysten enn vi. Vi skilte lag med dem etter Lisboa.
Porto ligger ved elven Duoro, noen kilometer fra munningen. Opprinnelig var planen å gå inn til sentrum av byen med båten, men etter å ha snakket med en del folk bestemte vi oss for ikke å gjøre gjøre det likevel. Vi var redd for at det kunne være litt farlig å gå opp elven siden vi ikke hadde nye kart. Vi bestemte oss derfor for å gå inn til Povoa De Varzim, nord for Porto, for å ta buss derfra de tre til fire milene inn til byen. Dagen etter at vi kom tilbake til båten gikk vi videre sørover sammen med Kati. Oda og Anja var hospiterende matroser ombord på Kati. Planen var å ankre i Leixos rett utenfor Porto før vi skulle gå videre sørover mot Lisboa. Her hadde det noen uker i forveien vært en dramatisk eksplosjon i en gassrørledning i havnen slik at marinaen var stengt. Da vi kom dit luktet det så fælt at det ikke fristet å ligge der. Etter en kort rådslagning med Kati bestemte vi oss for å gå opp elven til Porto likevel. Turen opp Duoro ga oss ingen problemer. Vi trivdes så godt i denne spennende byen at vi ble liggende der i fem dager.
Porto er Portugals nest største by med drøyt 300.000 innbyggere, og er en av Europas eldste. Byen er en perle med en spennende blanding av gammelt og nytt, rik og fattig. Byen ga oss derfor et litt tosidig inntrykk.
Med en sjarmerende og travel aktivitet i gatene ned mot elven. Innbyggerne selv ser på seg selv og sin by som et kommersielt, travelt og dynamisk sentrum. De sier selv at "Coimbra synger, Braga ber, Liaboa spiller smart, og Porto arbeider". Den delen av byen som turister som oss hovedsaklig besøker ligger på nordsiden av elven. På sørsiden av elven, Vila Nova de Gaia, ligger portvinhusene tett i tett. Menneskene ser vennlige og åpne ut, og er imøtekommende selv om vi ikke snakker språket deres.
På den andre siden virker byen forfallen og litt fatterslig. Fasadene på bygningene flasser av murpuss. Enkle skur av bølgeblikk var satt opp på takterrasser og på gateplan. Andre hus ser absolutt ut til å hungre etter maling. Vedlikehold kan se ut til å være et fremmedord i byen. Men det var en veldig stor bygningsaktivitet der. Er det EU-medlemsskapet som har gitt uttelling for Porto, og fører til renovering av bydeler, bygging av metro, vedlikehold av veier o.l.? Håper de klarer å forbedre byen sin uten å fjerne det som er vakkert med Porto. En ettermiddag tok vi gummibåten på en safari lengre opp elven sammen. Ask hadde med seg engelsk/australske Angela som passasjer i sin båt. På turen tilbake ble det litt ruskete i elven slik at vi ble skikkelig våte av det forurensede vannet i elven. Jeg kjørte båten og fikk skittent elvevann i ansiktet og fikk sannsynligvis noen dråper i munnen. Dagen etter slo dette ut i en diaré som varte i to dager.
Det viktigste oppdraget i Porto var selvfølgelig å sjekke ut litt om portvinen, fjellets nektar som har gitt navnet både til byen og til landet. Vi brukte et par ettermiddagstimer hos Sandeman, en av de mange kjente produsentene i byen. Portvinen oppstod litt tilfeldig. En engelskmann kjøpte i 1678 restlagret av vin fra en vingård, og funderte på hvordan han kunne frakte vinen hjem til England uten at den ble sur. De forsøkte med å tilsette litt sprit på hvert vinfat slik at gjæringsprosessen stoppet opp. Ved hjemkomsten til England ble denne drikken snart en suksess. Vinen fremstilles med druer fra dalen langs Duoroelven som har sitt utspring i Spania. Vinen lages på vingårdene i dalen og skipes straks ned til Porto. Der fylles vinen på tanker og tilsettes brennevin (70-80%) i et blandingsforhold på ca 1:5. Alkoholinnholdet i portvinen er normalt 18-20%. Etter lagring på eikefat tappes vinen på flasker og settes på lager. Vinen lages i sju forskjellige typer. Viktigst er den rødlige og unge ruby og den gylne tawny. I spesielt gode årganger velges det ut flasker som gis en lengre lagring. Denne vinen får navnet vintage port.
Tina var storfornøyd; "nå har jeg vært på Van Gogh museet i Amsterdam, drukket portvin ved elvebredden i Porto og seilt i måneskinn over Biscaya - fins det noe mere å oppleve da?"
Etter fem døgn i Porto satte vi kursen for Figuerira Da Foz, midt mellom Porto og Lisboa. Etter 11 timer kom vi frem klokken 19, og var klare til å sjekke inn. Marinaen viste seg å være litt for dyr for vårt budsjett. Og stakkars Kati måtte betale dobbel pris siden hun har to skrog og er dobbelt så bred som oss. Vi bestemte oss derfor for å legge oss for anker, og fikk anvist plass i havnebassenget. Vi ankret opp, og hadde kost oss med en god middag da det dukket opp en gummibåt med to bevæpnede politifolk. Hyggelig, men bestem ble vi fortalt at det ikke var tillatt å ankre her. Våre argumenter om at vi hadde jo fått lov av andre førte ikke frem. Vi fikk valget mellom å forlate havnebassenget eller å legge oss i den dyre marinaen. Politifolkene forlangte at dette måtte skje øyeblikkelig, de vurderte nemlig oss som en fare for skipsfarten. Vi gikk inn til marinaen og lå der de seks timene vi kunne ligge gratis. Vi fikk oss noen timer søvn før vi gikk videre klokken ett på natten.
Utpå formiddagen kom vi frem til den vakre øyen Berlenga utenfor Peniche. Berlenga har status som naturreservat, og flere fuglearter har hekkeplass her. På øyen var det noen få hus som betjente turistene som kom med båt fra fastlandet. Ellers var det ingen beboelse. I tillegg var det noe som må være en av de mest spesielle ungdomsherbergene som finnes. Herberget var i en gammel borg som lå ute på en pynt. Borgen, eller fortet São João Baptista ble bygget på 1600-tallet. Fra borgen gikk det en smal sti på land over koselige broer før stien slynget seg oppover fjellsiden i trapper slik at en kunne gå til den lille bygden i bukten ved siden av. Herberget ble brukt av dykkere som hadde dette som base for dykking rundt øyen. I tillegg kom det en del backpackere med båten fra fastlandet. V i vurderte å ankre på øyen, men vinden var slik at vi ikke turte. Vi gikk i stedet til Penice og lå inne i marinaen til dagen etter og gikk til Lisboa.
Været var nydelig, lettskyet pent og varmt vær. Lisboa tok seg pent ut langs elven Tejo da vi gikk for motor mot strømmen. Vi passerte det vakre hvite slottet Torre de Belém og deretter sjøfartsmonumentet som er reist 500 år etter prins Henrik Sjøfarerens død. Marinaen fant vi like etter at vi krysset broen som er inspirert av Golden Gate i San Fransisco.
Et viktig reisemål i Portugal var å følge sporene etter de store sjøfarerne. Den første, og kanskje viktigste av disse var Henrik Sjøfareren som selv ikke reiste ut på de store hav. Han etablerte sjøfartsskolen i Sagres og utdannet sjøfarerne som reiste rundt i verden fra Portugal. Med dette la han grunnlaget for det som en gang var Portugals storhetstid på havet. Sør for Lisboa kom vi til Lagos på Algarvekysten, hvor han hadde anlagt et skipsverft for å reparere og bygge skipene som skulle ut på langfart. Fra Lagos tok vi bussen til Sagres hvor Henrik Sjøfareren hadde sin skole. Etter hans død ble skolen flyttet til Lisboa, men en kan fremdeles se sporene etter den opprinnelige skolen. Blant annet en kompassrose med en diameter på 43 meter som han brukte i undervisningen. Det var litt rart å stå Portugals sydvestlige med panoramautsikt fra nord via sør og mot øst. Alt en kunne se var hav og himmel. Tenk på hva Henrik Sjøfareren og hans kolleger tenkte der de sto og speidet utover sjøen. På den tiden var dette ytterkanten av den kjente verden. Hva finnes der ute? Er det verdens ende som mange hevder, eller finnes det noe mere? Det måtte ha krevd et betydelig mot for å legge ut på en reise mot mål langt utenfor den verden som de til da kjente. For oss fikk disse oppdagelsesreisene enda et spennende perspektiv når vi fikk vite at mange av båtene sjøfarerne brukte bare var på rundt 15 meter. Knappe 4 meter lengre enn vår egen båt.
I Lagos la vi oss i en flott marina for en hel uke. Marinaen hadde et badebasseng med boblebad og eget treningsstudio. Ungene stortrivdes i bassenget, og nektet å gjøre noe annet enn å leke i bassenget. Den uken vi lå i Laos var vi utenfor gjerdet til marinaen to ganger. Den ene dagen vi tok buss til Sagres, og den andre dagen prøvde vi stranden. Her traff vi igjen S/Y Stroller med familien Haram Frølich. Ola (11) og Henrik (8) er på jordomseiling sammen med mor Trude og far Knut Håkon. Uken vi var sammen med dem i Lagos gikk så alt for fort. Vi håper at vi kan treffe dem igjen på andre siden av Atlanteren, og kanskje ha flere trivelige stunder sammen med dem.