Reisebrev 10 - Gibrlatar
Gibraltar, klippen som gjennom lange tider har vært et knutepunkt mellom øst og vest og spilt en viktig rolle i både krig og fred.
Om kvelden den 25. september la vi ut fra Puerto Sherry for å legge bak oss den 90 mil lange etappen til Gibraltar. Vi startet om kvelden ikke bare for å komme frem på tidlig ettermiddag, men også for at ungene skulle kunne sove bort størstedelen av turen. Været var rolig, så det lå an til mye motorkjøring. I mørket ble det en del slalomkjøring for å styre mellom de mange fiskebrukene som lå langs kysten fra Cadiz og sørover. Dette er et problem langs hele kysten av Spania og Portugal, så det kan lønne seg å gå langt ute. Vi hadde klart å unngå disse brukene lenge, men nå traff vi på en av dem. I mørket med en del sjø var det ikke særlig fristende å gå ned for å sjekke propellen, så vi valgte å gå videre. Litt vibrasjon i propellen ga tydelige signal på at ikke alt var som det skulle. Vi mistet litt fart, og da vi kom inn til Gibralter og skulle legge til med hekken til kaien hadde vi litt problemer med manøvreringen. Da vi gikk ned viste det seg at tauet hadde viklet seg rundt propellen og hindret foldepropellen å folde seg skikkelig ut.
"The Rock" som engelskmennene kaller stedet for, var på arabiske hender i år 751 til 1462, da castillianske styrker greide å erobre den. Senere kom den spanske arvefølgekrigen i begynnelsen av det 18. århundre. Under disse urolighetene ble Gibraltar erobret av britene den 2. august 1704, og har siden vært under deres kontroll til tross for mange iherdige forsøk på gjenerobring.
Den mest alvorlige for britene var "The Great Siege", den store beleiringen som begynte i 1779 og varte i nesten 4 år. I løpet av denne tiden beleiret en spansk arme på opp til 33.000 soldater Gibraltar, hvor det var mindre enn 7.000 forsvarere. De spanske styrkene var flere ganger på nippet til å sulte og tørste ut britene, men ved flere anledninger klarte den britiske flåten å komme til unnsetning med forsyninger. Etterhvert gikk det opp for spanjolene at de ikke ville klare å sulte dem ut, så de begynte å beskyte klippen med kanoner. De siste to årene av beleiringen ble det totalt skutt 250.000 kanonkuler og granater mot byen, som ble lagt nesten helt i ruiner.
Den legendariske admiral Nelson brukte Gibraltar som base under slaget ved Trafalgar, og under de to siste verdenskrigene var den en av de viktigste allierte havner for krigs- og handelsskip, og på mange måter nøkkelen til Middelhavet. (Kilde Gabriel Hjønnevåg: Over Grønne Sletter og Blått hav). Som mange sikkert husker fra historietimen døde admiral Nelson under slaget ved Trafalgar. Britene ville frakte ham hjem, og for å bevare kroppen hans under den lange sjøreisen ble liket lagt i en tønne med rom. Historien forteller at noen sjøfolk ble så tørste på veien hjem at de boret hull i tønnen og drakk av romen. Denne eksklusive drikken fikk navnet "Nelsons Blood". På barer i Gibralter og mange andre steder kan du få kjøpt romlikøren "Nelsons Blood" som har fått sitt navn fra denne historien.
En annen spesiell ting med Gibralter er apene. Dette er det eneste stedet i Europa hvor aper lever i vill tilstand. Men "vill og vill fru Blom". De er ikke spesielt menneskesky der de sitter på biltak, uterestauranter oppe i fjellsiden eller på skuldrene på turister. En av damene i vårt reisefølge hadde noen kostbare solbriller på hodet. Hun var litt uforsiktig der hun stod tett inntil et gjerde. På et øyeblikk hoppet en ape opp på gjerdet og videre på skuldrene hennes og snappet solbrillene. Deretter stakk den av til et trygt sted for å undersøke fangsten. Brillearmer og glass ble plukket fra hverandre og nøye undersøkt før apen mistet interessen, kastet alt og så seg om etter et nytt tuistoffer. Apene skal visstnok ha dukket opp på klippen på den tiden da britene erobret Gibraltar. Derfor heter det seg at den dagen apene forsvinner fra Gibralter er også britenes tid ute. Under siste verdenskrig kom det rapporter om at apebestanden var bekymringsfull liten. Churchill tok seg personlig av saken og ga ordre om at bestanden ikke under noen omstendighet ikke skulle komme under 24. Under krigen ble det derfor hentet flere aper fra Morokko.
Utsikten fra toppen av klippen er flott. Helt oppe kan en se langt inn i Middelhavet mot øst. På klare dager kan en se Afrika i syd, og mot vest har en Spania. Grensen, La Linea, mellom Gibralter og Spania går rett nord for flyplassen. Veien inn til Spania går rett over rullebanen, og blir stengt med bom og rødt lys når en av de daglige rutene til England tar av eller lander. Det er to marinaer i byen, Shepards Marina som ligger rett ved siden av flyplassen, og Queensway Quy Marina i sentrum av byen hvor vi lå. Denne marinaen ligger inntil kaien hvor pubene og restaurantene ligger på rekke og rad. Veien var derfor kort til å ta en pint of Guiness på ettermiddagen mens vi så solen gå ned.
Her traff vi også den norske Magic Feeling med skipper Lars. Han ledet en gjeng kjekke gutter som var på vei hjem med båten som var innkjøpt i Hellas. De var veldig hyggelige og imøtekommende da vi maste med spørsmål om alt fra anker og uværsseil, til kryssing av Atlanteren. Noen uker etter fikk vi en e-post fra dem hvor de fortalte om en strabasiøs tur nordover. De hadde akkurat rukket inn til La Coruna før en orkan lagde problemer for seilere som kom senere. Turen videre nordover var kald og våt med vind i stiv kuling til full storm over Biscaya.Litt av grunnen til at vi seilte til Gibralter av ryktet om at en kunne kjøpe billig utstyr her. Vi hadde enda noe sikkerhetsutstyr som skulle kjøpes inn, men det viste seg at det ikke var så skrekkelig billig likevel. Det mange gjør er å kjøpe utstyret i England eller andre plasser i Europa, og eksporterer det toll- og avgiftsfritt til Gibraltar. Så sørger de for å få sendt utstyret slik at de plukker det opp når de ankommer. Det eneste som var billig var sprit og tobakk. Vi kjøpte noen kartonger sigaretter for å gi vekk til marokkanere dersom vi fikk behov for å blidgjøre dem. Det var litt uvant å kjøpe whisky til 24 kroner literen.
´1. oktober forlot vi Gibraltar som vi opplevde som et veldig hyggelig bekjentskap. På veien ut fra byen så vi hvordan det tynne skydekket som drev vestover fra Middelhavet ble bremset opp av klippen og samlet seg over byen, et fenomen som vi som bor på det norske vestlandet kjenner godt. Fra Gibraltar gikk vi sørover mot Afrikakysten. Planen var å gi direkte til Safi i Marokko, en etappe på over 300 mil. Derfra skulle vi reise med tog til Marrakech. Mange frarådet oss å reise til Marokko, sist en svensk-kanadisk dame som kom ombord og sa med stort alvor: "vil du virkelig utsette familien din for dette?".