• Home
• Gallerier
• 2004
• 13-Atlanterhavskryssingen

Reisebrev 13 - Atlanterhavskryssingen

Ikke annet enn himmel og hav i tre hele uker ute på Atlanterhavet. Det må da bli skrekkelig kjedelig?

Neida, det var ikke det. Det var hele tiden så masse inntrykk som skulle bearbeides og daglige oppgaver som skulle løses at det ikke var tid til å kjede seg.

Søndag formiddag før starten i Las Palmas krydde marinaen av spente ansikter som sprang rundt og gjorde de aller siste forberedelsene. Vanntankene skal være breddfulle, tauverk skal være på plass og utstyr må være sikret på dekk. Besøkende med lett bekymrede uttrykk fulgte med og fikk den siste praten før avgang og overrakte klemmer og lykkeønskninger. Andre igjen så ut til å ha roen (men hadde de det?), slappet av med en god frokost og prat på dekket med familie og venner som var kommet for å si god tur.

Båtene begynte å sige ut fra havnen en time eller to før startskuddet skulle gå. Masse folk var samlet på moloen. Hundrevis, om ikke tusener, vinket og laget masse lyder for å ønske sine kjære lykke til på veien. Båtene ble startet i tre puljer; først racing klassen, deretter åpen klasse og til slutt cruisingklassen som vi deltok i. I startområdet ble det etterhvert tett og livlig med over 200 båter som ventet på starten. I tillegg var det mange lokale båter som var ute for å følge starten. Været var fint med sol fra klar himmel og fin temperatur. Det eneste som manglet var vinden. Kvelden før var det en av skipperne som hadde hørt en værmelding hvor et kraftig lavtrykk langt nord i Atlanteren kriget med to høytrykk og laget storm langt der ute. Skipperen hadde tydelig angst og gjorde sitt beste for å dele sin uro med alle som ville høre på ham. Da han sa at værmeldingen var så dårlig at han ikke så det som forsvarlig å starte, gadd ikke vi høre mer og gikk. Det han overså var at dette lavtrykket var langt unna, og den eneste måten vi ble påvirket av dette værsystemet var at vi fikk lite vind. Selv om en selv har fått den store panikken er det passe dumt å spre sin usikkerhet til oss andre.

Klokken 1300 søndag 21. november går starten for den 2.800 mil lange seilasen, og båtene siger sørover i den lette sørøstlige vinden. Vindretningen ligger til rette for kryssing, og vindstyrken er så liten at de første timene blir doven seilas. Til slutt gidder vi ikke mer, seilene slår og det er så vidt vi siger fremover. Dermed starter vi motorene og glir sørover med 4.5 knops fart. I vår klasse er det lov til å bruke motoren så mye en orker, men dette vil gi tillegg i tiden. Vårt nye mannskapsmedlem Michiel har den første vakten, og Tina har ansvaret for middag den første kvelden.

Kvelden kom med nydelig solnedgang. Også de neste kveldene skulle vi oppleve den ene solnedgangen etter den andre med spektakulært lys og flotte farger. Etter at solen gikk ned lyste himmelen rett over oss i skarp blåfarge som gikk gradvis over i røde pastellfarger i øst hvor solen gikk ned. En ser de vakreste pastellfargene som gradvis gikk endret seg ettersom blikket dreide seg 360 grader langs hele horisonten. Hele himmelhvelvingen viste fram den vakreste fargepaletten en kan tenke seg.

På dagtid kan en sitte i timesvis å betrakte havet som stadig forandrer seg. Bølgene kommer i hovedsak bakfra. Noen bryter og erter oss med å gi hekken på båten en kilevink. Andre bryter litt lenger fra båten og gir masse underholdning. Fargen skifter fra det mørke blå til mer stålgrå. Vannet er klart og rent. Av og til kommer delfiner og skal vise seg frem. De kommer bakfra i store flokker og har oppvisning i perfekte synkronsvømming. Noen er veldig lekne, hopper høyt og formelig roper til oss "Se på meg, se på meg. Se hva jeg kan få til," før de lander med et digert mageplask.

Flyvefiskene dukker titt og ofte opp. Noen ganger enkeltvis, andre ganger i store flokker på 40-50 fisker. De skyter opp av vannet og flyr hurtig 20-30 cm over vannet og følger bølgetoppene med stor eleganse før de stuper ned i sjøen igjen med et klønete plask som ikke står helt i stil med den elegante flygingen. De flyr overraskende langt, ofte femti meter eller mer. Om natten, spesielt når bølgene er store, kan noen av dem ta litt hardt i og lande på dekket. En natt jeg satt og nøt roen og freden, kikket på den stjerneklare himmelen og hørte på bølgebruset langs skutesiden, tok en av disse fiskene av og traff meg i nakken. En slik stille og fredelig natt forventer du ikke at noen skal gi deg en kilevink i nakken, så det var en nokså brutal måte å få avbrutt tankene og drømmene. En annen natt landet en fisk rett i fanget mitt. Hvorfor de absolutt skal ut å fly vet vi ikke, men vi hørte at det var på grunn av de ville unnslippe en trussel i vannet.

Dagliglivet ombord består i vakter, matlaging, rengjøring, kos og sosialt samvær ombord. Vi hadde delt vaktene blant oss tre voksne slik at vi gikk fire timer på vakt og fikk åtte timer fri. Avhengig av hvor godt sovehjerte en har kan en dermed få seg en skikkelig søvn. Spesielt den siste tiden var var sjøen såpass stor at båten ble urolig og slingrete slik at det kunne være problematisk å sove skikkelig.

Den første uken var vaktene rolig, og bestod i hovedsak å følge med på vindretningen, sørge for at seilene stod riktig og ellers være på vakt etter andre båter og eventuelle hindringer i sjøen. Autopiloten styret båten uten at vi trengte å gripe inn. Men den 1. desember brøt autopiloten sammen. Drivmotoren klarte ikke mer og sa takk for seg. Dermed måtte vi hånsdstyre over halvparten av tiden. Vi var litt urolig for dette til å begynne med, for det hørtes skrekkelig slitsomt ut. Men båten var veldig lett å styre, og når vi fant oss en komfortabel stilling ved roret var det ikke så ille. Nå, når vi håndstyrte båten ble vi dermed kjent med båten på en helt annen måte enn når vi bare gikk for autopilot.

Bysseansvaret med å lage de forskjellige måltidene gikk på omgang. Den første tiden hadde vi ferskt, vakumpakket kjøtt, kjøttdeig og friske grønnsaker. På en slik tur er det viktig med god mat, så vi hadde mange fine middager dere på land ville misunt oss. Etterhvert som den ferske maten ble spist opp, ble fantasien og kreativiteten satt på stadig hardere prøver. De siste dagene ble det mange pastaretter i forskjellige varianter. Vi hadde beregnet at vi skulle ha fiskemiddag underveis, og fiskelykken var med oss. Vi fikk flere store dorado (gullmakrell) og wahoo (en makrellignende fisk) som ga masse god mat. Det kan være litt utfordrende å lage mat når båten slingrer i høy sjø. Båten slingrer fra side til side og du må bruke krefter både til å holde deg fast og til matlagingen. Selv de enkleste oppgavene tar lengre tid å gjennomføre når du er til havs.

Sammen med ungene ble det mye tid til terningspill på dekk. Kort er det litt vanskelig å spille ombord på en båt når vinden blåser og vil stikke av med kortene. Hjemmefra hadde vi fått en god forsyning med norske bøker. Anja ble en lesehest på veien over og leste tykke bøker på egenhånd. Vi hadde også skaffet oss noen lydbøker som var veldig greie å ha på nattevaktene. Oda og Anja koste seg med filmer og spill på datamaskinen.

De siste tre dagene begynte vi å se frem til å komme på land. Vi hadde det gøy med å diskutere hvilken gjennomsnittsfart vil skulle bruke for å beregne ankomsttid. Vi krysset mållinjen i Rodney Bay på St. Lucia klokken fire på natten den 12. desember, og vi regnet ikke med at noen var på kaien for å ta i mot oss. Overraskelsen var derfor stor når skipper Nils Todal i spissen for hele sitt mannskap på den norske båten Checkmate stod på kaien med champagne og gratulasjoner. I tillegg kom regattaarrangøren med rompunch og en stor kurv med frisk frukt. Lokale musikanter spilte på steel-trommer, oljefat som var banket til slik at de kan spille rene toner på dem. Dette var en stor opplevelse, og det var veldig gøy å være med i velkomstkommiteen for de andre båtene etterhvert som de kom inn.

Uken etter at vi kom frem var det premieutdeling. Vi seilte ikke godt nok til at det ble premie på oss, men alle barna fikk diplom, t-skjorte og medalje som bevis på den store bragden de hadde gjort. I tillegg ble Oda kalt frem på senen foran alle seilerne og ble tildelt premie for beste loggbok. Premien var en bok om øyen St. Lucia og frokost på en av de lokale restaurantene. Etterpå sa Oda litt kjekt at "pappa, i morgen spanderer jeg frokost".

Atlanterhavskryssingen var en veldig god opplevelse, og ville ikke byttet den bort. Men tre uker i havet var nok, og det var veldig godt å komme på land.