Reisebrev 18 - Cuba - For revolusjonen, sosialismen og Fidel for alltid.

Da vi seilte fra Bonaire hadde vi bestemt oss for å gå i land i den viktigste byen etter Havanna, Santiago de Cuba, på sørkysten. Men underveis leste vi litt i cruising guden om at havneforholdene var dårlige der. Vi bestemte oss derfor å forlenge seilasen med ett døgn, og seilte rundt Punta Maisi på østspissen av Cuba til Puerto Vito, som er en internasjonal innsjekkingshavn på nordøst kysten. Siden fikk vi bekreftet problemene med forurensninger i Santiago de Cuba. En Canadisk båt hadde vært der, og var blitt nedstøvet av sementstøv fra en fabrikk. De regnet med å måtte lakkere båten på nytt på grunn av det etsende støvet.

Vi kom inn til Puerto Vito ved sekstiden om ettermiddagen og gikk til kai. Her fikk vi vite at vi nok dessverre ikke kunne få komme på land for det var ingen som kunne sjekke oss inn før dagen etter. Vi måtte derfor legge oss for anker og vente. Dagen etter gikk vi inn til marinaen hvor en elegant dame i slutten av trettiårene ventet oss. I hånden hadde hun en rose som hun rakte oss, smilte bredt og ønsket oss velkommen til Cuba. Det var Ernestina, bestyrerinnen av marinaen. Hun ga oss informasjon om hva som nå skulle skje, og litt etter kom byråkratiet som vi hadde hørt en del om. Først kom det en lege og en politimann, hvilken gren av politiet han tilhørte vet jeg ikke. Begge var smilende og vennlig. Det første de spurte om, var om de skulle ta av seg skoene før de kom ombord. Deretter kom det enda en politimann, en veterinær, en fra landbruksmyndighetene, immigrasjonspolitiet, en politimann med en narkotikahund og en fra kystvakten. Med en slik styrke som skulle sjekke oss, var det jo grunn til å bli nervøs, men vi har aldri opplev maken til hyggelige og ydmyke myndighetspersoner. Denne grundige sjekken var faktisk en veldig positiv opplevelse, jentene lo og var med på spøken og flørten fra disse mennene. Normalt vil slike være bryske, og komme ombord uten å ta smålige hensyn. Lite vind de siste dagene gjorde at vi måtte avslutte den seks dager lange turen fra Bonaire med motorseilas. Dårlig diesel fra Venezuela begynte å lage litt problemer for oss, så vi måtte tømme og rengjøre tanken når vi kom i land. I tillegg hadde vi lekkasje i kjølevannspumpen. Dette fikk vi mekanikeren i marinaen, Fidel, til å ordne for oss. Etterpå spurte vi "quanta costa?", fikk vi til svar et skuldertrekk og beskjed om at det kostet ingen ting. Hans sjef sa det samme og tilføyde at "det er slik det er på Cuba". Alle fikk sin lønn fra Castro, og hadde det de trengte. Han fikk et pipenøkkelsett og en del rustfrie maskinskruer av oss og var strålende fornøyd.

Vi leide bil og reiste rundt i den østlige delen av landet de første fem dagene. Vi reiste først opp til fjellene Sierra Maestra på sørkysten av Cuba. Den første kvelden tok vi inn på et hotell ved foten av fjellet. Etter middagen i restauranten kom det lokale musikere som sang revolusjonssanger, og fikk opp stemningen før vi skulle på fjellet til Comandantia de la Plata dagen etter.

Dette var Fidel Castro sitt hovedkvarter gjennom revolusjonsårene på slutten av femtitallet. For å komme opp dit ble vi først kjørt opp en bratt vei med lastebil. På det bratteste hadde veien en stigning på 40%, så det var ikke lov til å kjøre selv. Sammen med noen engelske turister gikk vi 1 1/2 time i skogkledd fjellterreng før vi kom frem. En guide fortalte historiene om Fidel og Che Guevara sin kamp mot Batista sitt regime. Hovedkvarteret stod igjen med bygninger og utstyr slik de hadde brukt det under revolusjonen. Turen ga et veldig spennende og interessant innblikk i den nyere Cubanske historie.

Den neste dagen kjørte vi videre langs sørkysten. Ved sekstiden stoppet vi opp for kvelden og skulle finne en plass og bo. Vi stoppet og spurte om veien til en casa particulare, private hjem som hadde en avtale med staten som tillot dem å leie ut rom til turister. Etterhvert kom vi i kontakt med en som kunne gi oss rom for natten. Men det viste seg at han ikke hadde denne avtalen, så han drev illegalt. Han var redd for angivere blant naboene, så vi fikk streng beskjed om ikke å komme til huset hans før etter mørkets frembrudd. Dagen etter ble vi bedt om å reise igjen før lyset kom, så klokken seks om morgen startet vi. Huset var ikke spesielt imponerende. En brakke med tak og vegger og to senger. Det var en lyspære i taket, men det var ikke innlagt vann. Men vi fikk en seng å ligge i og tak over hodet, så vi var fornøyd.

I Cobre stoppet vi i kirken hvor de hadde en liten madonnafigur, som i i følge sagnet hadde drevet i sjøen i mange år for så å bli funnet av noen fiskere. Paven besøkte kirken for noen år siden og velsignet madonnaen, og utrustet henne med en krone i gull og diamanter. Dersom du hadde spesielle plager kunne du legge igjen en gave i kirken, slik at du kunne bli helbredet. Her var det lagt igjen olympiske medaljer fra cubanske idrettsstjerner, smykker, hårlokker, og mange andre små og store gaver. Vi hadde ingen spesielle plager bortsett fra kronisk pengemangel, så vi følte ikke behov for å legge noe igjen.

Overalt langs veien var det satt opp betongtavler med bilder av lokale revolusjonshelter og slagord for revolusjonen og sosialismen. Cubanerne brukte mye sykkel som fremkomstmiddel. Sykkeltaxi var ikke bare for turister, men også de lokale brukte dette tilbudet. De gamle amerikanske bilene kunne en se overalt. De som ikke hadde råd til dette brukte hest og vogn eller oksekjerre.

Den siste dagen på vår rundreise skulle vi leie en taxi fra Holguin til marinaen. Vi fikk kontakt med en som ville kjøre oss. Før vi fikk se bilen skrøt han av den og fremhevet alle fortrinnene, blant annet bilens air condition. Da vi endelig var blitt enige om prisen og fikk se bilen, var det en gammel og elegant Chevrolet som hadde sett sine beste dager. Air condition anlegget viste seg å være en liten vifte som stod på dashbordet.

På sørkysten stoppet vi i en park hvor de hadde laget kopier av forskjellige dinosaurer i naturlig størrelse. Figurene var støpt i betong over et skjelett av armeringsjern og netting og malt. Kjempegøy for barna.

Deretter bar det videre, og vi stoppet to netter i den sjarmerende byen Baracoa hvor Columbus hadde sin første landkjenning. I følge loggboken beskrev han sitt første syn i Vestindia, han så et fjell med en flat topp. Diskusjonen pågår den dag i dag om hvor dette fjellet ligger. Men innbyggerne i Baracoa er ikke i tvil om at det var deres fjell han beskrev.

Tilbake i Holguin leverte vi bilen tilbake, og gjorde oss klare til en 12 timers busstur til Havanna. Mens vi ventet på bussen begynte både Oda og Anja å kaste opp. Ikke særlig kjekt med spyende barn på buss. Før vi var fremme på morgenkvisten hadde de sikkert kastet opp tjue ganger hver. Begge jentene var bleke om nebbet og skjelven, men kom seg litt utover dagen.

Havanna var en spennende millionby. Vi besøkte kun gamlebyen hvor det ikke var skrikende neonlys og grelle gatelys. Gatene var stille, nesten uten biltrafikk. Men det var masse folk i gatene til enhver tid. Når vi gikk hjem om kvelden i mørke bakgater kunne vi se stjernehimmelen over takene, og vi følte ingen grunn til å føle oss utrygg. Vi ble ofte stoppet opp av folk som ville slå av en prat. Gatene myldret av liv hele døgnet. Fra små boder solgte de frukt og grønnsaker, pizza, andre matvarer og drikke. Det cubanske kjøkkenet er ikke så mye å skryte av, en reiser ikke til Cuba primært for å spise. Andre plasser i lander hadde vi ofte problemer med å finne restauranter med god mat. men dette var ikke tilfellet i Havanna. Her fant vi mange gode restauranter, og vi hadde mange gode måltider her.

Fra Havanna tok vi toget til Santa Clara hvor Che Guevara hadde de sin største seier som også hadde stor betydning for utfallet av revolusjonskampene.

På forhånd fikk vi vite at toget ville ta ca fire timer. Mens vi ventet spurte vi om toget var i rute. "Noen ganger" var svaret vi fikk. En time etter oppsatt tid gikk toget, og vi kom frem etter seks timer. Fra Santa Clara fortsatte vi med buss til Trinidad hvor vi dessverre kun fikk en dag. Denne byen er den eldste på Cuba og en av de absolutt vakreste.

En busstur tilbake til båten avslutter en to uker lang turne i et spennende land som en bør besøkes straks dersom en skal få se et Cuba slik det er i dag, styrt av Castro, og som ikke er alt for forstyrret av turisme. Cuba ble for oss, en av de aller største opplevelsene så lang på turen.