Turen fra Florida til Bermuda var en stille motorseilas på flatt hav over en uke. Den neste seilasen, fra Bermuda til Azorene skulle bli annerledes.
Sjøklar
For å få selskap og følge på veien over Atlanteren bestemte vi oss for å seile 18. mai, samtidig med flåten i regattaen "ARC Europe". Nasjonaldagen vår, 17. mai, tilbrakte vi sammen med Silje og Frode på Ariel. Vi kontaktet det norske cruiseskipet Norwegian Crown, og gjorde avtale om å komme ombord. Kapteinen, som vi trodde vi hadde gjort avtalen med, kjente ikke til dette da vi meldte oss ombord, men vi ble likevel tatt godt i mot. Vi fikk omvisning over hele båten med en innlagt pause med forfriskninger i baren. Utpå kveldingen tok han oss med til den fineste restauranten ombord og inviterte oss på middag. En hyggelig og spesiell feiring av nasjonaldagen sammen med Silje, Frode og kaptein Emil på Norwegian Crown ble avsluttet litt før midnatt.
Avreisedagen var stemningen ombord litt spent og stresset mens forberedelsene pågikk. Alle tingene som burde vært gjort dagene før var blitt utsatt og måtte gjøres nå. Riggen måtte sjekkes, diesel og vann fylles, båten gjøres sjøklar og værmeldingen sjekkes. Ungene kranglet og både Tina og jeg var litt "på tuppa".
De første, greie dagene
En vakker ettermiddag på Bermuda gikk mot slutten da vi seilte ut fra St. George mot nordøst seks timer etter ARC flåten som hadde startet klokken 12. Solen gikk ned i havet og mørket senket seg. Vi spiste middag på dekk mens vi så lysene på Bermuda forsvinne bak oss i mørket. Det var godt å komme seg utpå igjen, til roen og freden.
Nå som roen har senket seg kommer rutinene på plass av seg selv. Vaktrutinene finner sin vante plass og oppgavene løses stort sett av seg selv. Fire timer på og fire timer hvile. Oda hjelper til med å ta en time nattevakt frem til midnatt. Denne ene ekstra timen gjør underverker og gjør sitt til at vi en gang i døgnet får hele fem timer sammenhengende søvn i stedet for de vanlige fire. Oda er tøff og gjør en god jobb. Ikke verst å være tolv år og stå alene på vakt i mørket mens vinden synger i riggen, bølgene brøler og slenger båten hit og dit.
Den første formiddagen våkner varm og vakker med sol fra en blå himmel. Skyer leker seg i horisonten og lager fantasifigurer som øynene kan hoppe mellom. Jeg sitter i T-skjorte og shorts på dekk og filosoferer litt over forskjellen mellom opplevelsen av tid på havet og på land. Hjemme går dagene og tiden sin gang. Mandag følger etter søndag og fører oss frem til helgen som kommer fredag ettermiddag. Om bord er det annerledes. Tidsperspektivet endres, og i stedet for å telle dager frem til helgen teller vi timer frem til neste vaktskifte. Fire timer, så kan jeg strekke meg ut på køyen og få litt søvn. Deretter er det ny vakt uavhengig om det er natt eller dag. Navnet på ukedagen blekner, forsvinner og blir uvesentlig. Har vi vært ute på sjøen tre dager eller fem? Vet ikke, det er også uvesentlig. Vi vet at turen til Azorene tar ca to uker, og det er ennå langt igjen.
Aiiii... Jeg blir brutalt trukket ut av filosoferingen av iskaldt sjøvann fra Atlanteren nedover ryggen min. En brottsjø slår inn i skutesiden og kommer inn i cockpit hvor jeg sitter. Hjemme ser vi på drøye tjue grader i sjøen som varmt, men når du er vant til badetemperatur på opp mot tretti grader blir en litt bortskjemt. De siste par ukene har sjøtemperaturen sunket ti grader, og nettene er blitt kalde. Seildressen er funnet frem igjen og Tina har hentet ullundertøy for de kjølige nattevaktene. Dagene er deilige i solskinnet, men det skulle ikke var så lenge.
Strabasiøs kryss
De neste dagene blir litt strabasiøse. Vinden dreier og kommer stadig sterkere rett fra Azorene i øst og tvinger oss til å sette en mere nordlig kurs. Vi hadde planlagt å følge en nordlig rute for å utnytte de vanlige vindene langs ruten. Men været er ikke normalt. Vinden presser oss mere nord enn vi setter pris på. Vinden øker og vi går på skarpt kryss og får dårlig fart på båten. Vi stamper i grov sjø og livet ombord blir vanskeligere. For første gang på hele turen blir jeg sjøsyk og må mate krabbene. Temperaturen faller og det er ikke lenger særlig kjekt å sitte på dekk gjennom vakten. Jeg trekker meg innendørs, ned til kartbordet og bruker radaren til å holde utkikk med. Stikker hodet opp en gang i blant for å sjekke. Tina er mere samvittighetsfull og sitter ute i regn, vind og sjøsprøyt natt som dag. I fire døgn går vi på skarpt kryss i kuling. Farten er lav, vi gjør ikke mer enn drøyt 100 mil i døgnet, og det i feil retning. Dette er slitsomt og ikke noe gøy.
Rolige og raske dager
Værmeldingen tyder på at forholdene bedres lenger sør. Vi dreier derfor 100 grader mot sydøst og finner etter hvert bedre forhold. Vi kan til og med navigere langs storsirkelen med kurs rett mot Horta på Azorene. Dette var noe annet. Tina baker brød og sjølivet blir igjen mere normalt. En av dagene finner vi også en god medstrøms og i løpet av en 24 timers periode tilbakelegger vi 217 nautiske mil over grunnen. Så fort har vi aldri seilt før.
Sterk kuling/liten storm
Vinden dreier sørlig og øker i styrke. Vinden kommer rett inn fra siden, noe som seilingsmessig er fint, men grov sjø gjør det likevel litt vanskelig. Etterhvert som vinden øker til området sterk kuling og liten storm seiler vi med to rev i storseilet og en bare en liten flik av forseilet ute. En kveld det øker ytterligere tar vi inn resten av forseilet og seiler kun med revet storseil. Vi gjør likevel god fart og holder mellom seks og sju knop. Posisjonsrapporter fra de andre båtene viser at vi seiler raskere enn flere av de andre selv om de har større og presumtivt raskere båter. Sjøen er grov og kommer inn fra siden. Hver gang vi vi forlater plassene våre må vi holde oss god fast for ikke å bli kastet rundt. Bølgene ruller inn mot båten. Brytende bølger slår med stor kraft inn mot skutesiden. Det smeller som geværskudd, vi kjenner at båten løftes og slenges litt sidelengs. Alt rister og skaker. Hele båten lager lyder og ynker seg av julingen hun får.
Både vi og båten klarer oss fint likevel selv om det er litt slitsomt. Det er bedre nå enn da vi for noen dager siden slet med vinden forfra. Matlaging er vanskelig, så vi gjør det så enkelt som mulig. Oda og Anja klager litt, "uff, er det nudler i dag igjen". Oppvasken er også vrien. Kan ikke ha mye vann i oppvaskkummen. Når det kommer en bølge som hiver båten over på siden renner vannet ut over kanten og ned i kjøleboksen dersom vi bruker for mye oppvaskvann. I tillegg kommer det sjøvann inn i skroggjennomføringen for vaskutløpet som gjør at proppen i vasken spretter ut. Når båten går tilbake renner verdifullt ferskvann ut og vi må begynne på nytt. Dersom båten krenger mot den andre siden renner vannet ikke ut av vasken, for da kommer skroggjennomføringen for høyt i forhold til sluken i vasken. Vi trenger egentlig flere sett hender; to til å holde seg fast, en til å holde proppen nede så vannet ikke renner ut, og to til å vaske med. Vi burde kanskje invitere byssekonstruktøren med ut på Atlanteren?
Oda og Anjas hverdag
Når alle oppgaver er løst og vaktene gjennomført går stort sett resten av tiden med til søvn for Tina og meg. Jentene må derfor i stor grad underholde seg selv. De er flinke til å holde oss med selskap på vaktene, men bruker mest tid til lesing og aktiviteter på egenhånd. Heldigvis er begge to positive og klager aldri på at ting er kjedelig eller maser på om "er det langt igjen".
Oda har debutert med voksenlitteratur og har lest Henning Mankells krimbok "Ett skritt etter". Dette var tydeligvis spennende, for etter denne boken tok hun fatt på to lydbøker med krim av Liza Marklund. Noe av dette var så skummelt at hun helst ville legge boken vekk, men kunne ikke det heller, for da måtte hun ligg å lure på hvem som var morderen. Hun er den eneste av oss som har sett hval på turen. "Wowww - den var diger," utbrøt hun og stirret ut på sjøen med store øyne. Jeg snudde meg og så bare sjøsprøyten da hvalen dukket. "Den var minst like stor som båten," påstod hun, og det var ikke vanskelig å tro henne. Hun var helt oppskjørtet lenge etter. Vi andre har bare sett pusten av hvaler som såvidt kommer til overflaten for å hente luft.
Anja har pløyd gjennom bøker i stort tempo. Helt på egenhånd har hun lest bok nummer fire av Harry Potter som er på 647 sider. Samtidig har jeg lest høyt fra bok nummer fem for andre gang. Vi er begge veldig spent på hva som skjer i bok nummer seks som er like om hjørnet. Anja er og veldig flink med med å finne på ting selv. Nesten hver nattevakt ved ett- totiden må hun jages til sengs og be henne legge vekk boken og slukke lyset. På dagtid jobber hun med modellkitt, ulltråd, papir og tegnesaker. Lugaren hennes er full av snublefeller, tegninger og figurer hun har laget. Den som skal inn på dit i ett eller annet ærende har litt av en utfordring med å komme seg inn og ut igjen.
Horta
Vi begynner å bli sliten, men nå er det under ett døgn igjen til Horta. Vi kommer inn natt til i morgen, regner med at vi ankrer opp i grålysningen. Selv om vi slet litt de første dagene og brukte mere tid enn planlagt, ser det ut til at vi kommer inn etter ca to uker som vi hadde planlagt på forhånd.
Det første som skal skje er at kroppene skal få en etterlengtet pleie. Vi har ikke vasket oss med annet enn våtservietter på to uker, så jeg tipper det lukter litt stramt ombord uten at vi merker det selv. Er litt redd for at de kan lukte oss på lang avstand dersom vinden er litt (u)gunstig. Ut på kvelden skal vi på land og spise en bedre middag.