• Home
• Gallerier
• 2005
• 17-Venezuela og Bonaire

Venezuela og Bonaire

"Venezuela - den best bevarte hemmeligheten i Karibia". Dette sier de selv om sitt land, og det er mye sant i dette utsagnet. De fleste som reiser til, eller snakker om landene og øyene rundt det Karibiske hav, tenker først og fremst på øyene ute i havet og ser for seg det azurblåe havet og plamedekte strender. Venezuela har også dette, men i tillegg har de så mye annet som de andre landene i området ikke har. Planlegger du en reise hit bort så gå for all del ikke glipp av dette fantastiske landet.

Etter tjue timer i havet fra Chacachacare i Trinidad med mørkelagt båt sammen med Havild kom vi til øygruppen Los Testigos i Venezuela. Etter å hørt på mange skremmehistorier om piratvirksomheten langs kysten av Venezuela valgte vi å ta noen enkle forholdsregler for å redusere risikoen for sjørøveri. Alle historiene som fortelles bør man ta med en stor klype salt, men vi fant ikke noen gode argumenter for å ignorere historiene. Vi valgte derfor å seile ca tretti mil nordover mot Grenada før vi dreide vestover mot Los Testigos. I tillegg seilte vi altså med mørklagte lanterner slik at andre ikke skulle se oss. Dette ble jo selvfølgelig ris til egen bak, for vi hadde vansker med å se Havild som vi seilte sammen med. Ved en anledning var Havild såpass nært at de så det røde lyset fra kompasset vårt og trodde dette var en lanterne langt borte, mens vi ikke la merke til at de var så nært.

Los Testigos 12.3.2005-14.3.2005

Los Testigos er en øygruppe ca 40 nautiske mil nord for kysten av Venezuela. På disse øyene bor det til sammen ca 200 mennesker som i hovedsak lever av det havet kan gi. De har sitt eget samfunn med butikk, skole, kirke og en liten restaurant som heter "Erotica".Vi kom inn til "hovedstaden" på Isla Iguana Grande og skulle til å rapportere oss for myndighetspersonen her da "katastrofen" skjedde. Denne gangen var det skipperen selv som havnet i problemer. Gummibåten ble sjøsatt og påhengsmotoren satt på. Skipperen tok med seg skipspapirene ombord i gummibåten for å kjøre på land. I overmot ble fanglinen til moderfartøyet kastet før motoren ble forsøkt startet, og årene lå selvfølgelig igjen der. Dette ble selvfølgelig en av tilfellene hvor påhengeren ikke ville starte. Etterhvert som skipperen drev lenger og lenger til havs uten å få start ble bekymringen større og større på moderfartøyet. Anja (8) tok til slutt ansvar. Hun tok årene i armene, stupte i sjøen og svømte de par hundre metrene over til havaristen. Skipperen ble reddet fra å drive til havs av lettmatrosen ombord. Dermed var den tredje redningsaksjonen gjennomført med suksess.

Med Rudolfo som tolk fikk vi kjøpt hummer på Isla Iguana Grande før vi gikk til Testigo Pequeño (Lille Testigo) og la oss for anker. Rudolfo har chilensk bakgrunn og utgjorde sammen med skipper Torstein og hans fetter Sveinung mannskapet ombord på Havild. Like før solnedgang gikk vi på land og klargjorde grillene for steking av hummerne. Levende ble de delt før de havnet på den varme grillen. Litt barbarisk kanskje, men det blir en deilig middagssrett. Sveinung sende oss rund på stranden for å samle rekved slik at han kunne lage bålet som skulle gi oss lys og skape steming på stranden etter at de ble mørkt. Til dessert gikk vi til nærmeste palmetre og plukket kokosnøtter.

Puerto La Cruz 15.2.2005-22.3.2005

Puerto La Crus er Venzuelas båtsenter med åtte marinaer. Her kan du og finne gode verksteder for alle typer arbeid på båten. Etter orkanen på Grenada høsten 2004 var det mange som tok sine skadede båter hit for å få en billig og god reparasjon. Vi tok båten på land for å bunnsmøre. Hempel bunnstoff hadde vi tatt med oss hjemmefra, men når vi så hvor mye groe som var kommet på båten ombestemte vi oss og kjøpte nytt stoff som var spesielt beregnet på tropisk farvann. Tilbudet ilandsetting vi fikk fra Aqua Vi marina var det ingenting å si på. Hjemme koster det mange tusen kroner bare å få løftet båten på land. Her betalte vi ca 1.900 kroner. Men inkludert i denne prisen var rengjøring, skraping, håndsliping med sandpapir og påføring av to lag bunnstoff. Det eneste vi mått gjøre var å sørge for at bunnstoffet kom på plass. Havild og Tomba ble tatt samtidig på land og ble sjøsatt igjen etter en uke.

Marinaen var luksuriøs med tilknyttet hotell, restaurant og svømmebasseng. For 1.700 kroner lå vi her i fem uker, og det er atskillig billigere enn de fleste plassene i Europa. Kriminaliteten i området var høy. Derfor gikk det bevæpnede vakter i marinaen døgnet rundt. De hadde detaljert oversikt over alt utstyr som var ombord i alle båtene. Ved hvert vakskifte gikk de gjennom listene for å sjekke at alt var OK. Vi ble frarådet å gå i gatene utenfor marinaen. Skulle vi ut måtte vi ta drosje. Dette ga oss ikke noe problem siden også dette var billig, men det ga oss en liten følelse av å være i fengsel.

Merida 9.3.2005-10.3.2005, 13.3.2005

Merida er en by litt mindre enn Oslo som ligger på ca 2.200 meters høyde i Andesfjellene. I Merida er det en rekke små turoperatører som arrangerer opplevelsesturer for turister. Vi reiste dit sammen med 3T, Eva, Even, Trym (12), Thale (8), Tea (6). Byen ligger ca 900 km fra Puerto La Cruz, og reisen dit gikk med buss. På forhånd hadde vi blitt advart om at det som regel var kjølig på bussen. Vi gikk derfor på byen og kjøpte fleecetepper til alle mann. I tillegg tok vi langbukser og gensre med oss. Vi startet klokken 10 om morgenen, og da var temperaturen i bussen 16 grader. Når en er blitt vant til temperaturer mellom 35 og 40 grader er dette litt kjølig. Men verre skulle de bli. Utover dagen sank temperaturen grad for grad, og teppene ble funnet frem. Da de sent på kvelden skrudde av temperaturmåleren fremme i bussen viste den 10 grader. På morgenkvisten ble den slått på igjen, og da ble det påstått at den viste 5 grader. De medbragte teppene, klærne og selv soveposer var til liten nytte. Alle hadde hatt en isende kald opplevelse de 23 timene bussturen varte.

Vi leide oss en leilighet for to døgn, og brukte tiden til å orientere oss i byen, og gjøre avtaler med turoperatørene. Like nord for Merida fant vi en liten landsby med en varm kilde. Vannet var deilig og varmt. Ut fra kilden holdt vannet 50 grader og var innom en sauna før det ble sluppet ut i bassenget hvor det var 37 grader. Deilig å få varmen i kroppen igjen etter den kalde turen.

Vi spiste middag ute på byen hver kveld. For ca 300 kroner fikk vi full middag med drikke til to familier på til sammen ti personer. Da er det gøy å spise ute.

Los Nevados 10.3.2005-13.3.2005

I to jeeper ble vi kjørt opp i Andesfjellene mot den lille, koselige landsbyen Los Nevados. Til å begynne med var veien bred, asfalter og god. Men etterhvert som vi kom lenger opp i fjellet endret dette seg. Dalsøkkene ble dypere og dypere, og fjellsidene brattere. Veiene, stier er kanskje mere beskrivende, slynget seg langs fjellsidene. Med nervene på høykant satt vi inne i bilene og kikket ut av vinduene. Veien var ikke bredere enn at hjulene så vidt fikk plass. Utenfor veien gikk det stupbratt nedover med kaktusplaner og stikkebusker. Det hadde ikke vært kjekt å rast utfor der.

Etter fire nervepirrende timer var vi fremme i Los Nevados. Vi ble kjørt til en posada (en slags herberge) og ble tatt i mot med åpne armer. Etterpå skjønte vi at vi var blitt litt lurt, det var tydeligvis en avtale mellom sjåføren vår og posadavertinnen. Vi betalte dobbel pris i forhold til hva vi kunne ha oppnådd dersom vi hadde sjekket litt rundt. Døgnprisen per familie var her ca 100 kroner. Men stedet var sjarmerende og greit å bo i.

Landsbyen bestod av en idyllisk husklynge som klamret seg fast på en hylle i fjellsiden med en gate. Gaten hadde brolegning og foran alle husene var det koselige trapper en kunne sitte på og se på livet som gled forbi. Etter to late døgn i Los Nevados lastet vi bagasjen på muldyrene og startet på den fire timers lange rideturen til taubanen som skulle ta oss ned igjen til Merida.

Med øm rumpe og støle bein gikk vi av ved taubanen Teleferico som er verdens høyeste og lengste taubane. Banen er 12,5 km lang og går fra Merida til den høyeste toppen som er Pico Bolivar og ligger 5007 meter over havet. Etter den litt dårlige maten vi hadde fått i Los Nevados var det godt å komme til byen igjen og spise en god middag på restaurant.

Los Llanos 14.3.2005-17.3.2005

Fra de høye fjellene til de enorme slettene. Los Llanos (les Los Janos) ligger inne i landet, en biltur på 11 timer fra Merida. Vi har gjort avtale med Jorge som kjører oss i en litt gammel og sliten amerikansk van. Starten blir litt forsinket på grunn av skarpe diskusjoner med Jorge om pris og betingelser så vi kommer frem til campen etter mørkets frembrudd. Her installerer vi oss i en rund hytte med stråtak og en påle i midten. Mellom pålen og veggen i hytta er det hengt opp ti hengekøyer som vi skal sove i.

Dagen etter vekkes vi av hanegal og gjør oss klar til den første utflukten. Den går med båt ut i sumpene til for å se på fuglelivet og alligatorene. En lang kano i aluminium med påhengsmotor tar oss inn langs vannveiene på savannen. Tusenvis av fugler satt langs bredden, alligatorene lå å fløt i vannkanten eller skled fra bredden og ut i vannet da vi kom og skremte dem. Etter litt stoppet vi, og guiden tok frem en pinne med en tauløkke på. Båten gled sakte inn mot bredden hvor en alligator lå og dovnet seg. For sent oppdaget den løkken og ble fanget. To av guidene stormet på land og tok tak i alligatoren og bandt kjeften på den. Da var det klart for oss turister å komme på land, og alle som ville kunne holde stakkaren. Oda så litt betenkt ut, men hun brøt barrieren og holdt det 2,5-3 meter lange rovdyret før den ble sluppet ut i vannet igjen.

Etter alligatorfangsten var det på tide med litt matauk - fisking av piraya stod på programmet. Piraya er en liten aggressiv rovfisk og er en grisk liten j.... Er du så uheldig å ramle ut i vannet tar det ikke mange minuttene før du er redusert til et skjelett. Vi agnet med kyllingkjøtt og kastet snøret ut fra elvebredden. Når fisken nappet måtte en være snar å rykke snøret på land og håpe at fisken ble krøket fast. Om en er for treg ville pirayaen spise opp agnet på et blunk. Da fiskebøtten var halvfylt var det nok til middagen dagen etter.

Dag nummer to var det anakondajakt. To guider gikk ut i sumpen med stokker for å finne kvelerslangen. De gikk rundt og slo i gresset for å skremme den opp, og det tok ikke lange stunden før de dukket opp med et eksemplar på ca fem meter. Den buktet og vred seg, og vi var alle litt betenkt med å legge en slik en rundt halsen. Oda var igjen blant de tøffeste og overvant sin reptilangst enda en gang. Selv far måtte til pers. På en spasertur like etter bråstoppet Oda plutselig. Det var like før hun tråkket på en tre og en halv meter lang kvelerslange. Huff - tenk å fått en slik en kveilet rundt bena og blitt slept ut i vannet.

Den siste ettermiddagen var det turgåing og hesteriding gjennom nydelig savanneterreng. Kveget gikk og beitet i store flokker, og de mange fulgleslagene pyntet opp med sine mange vakre farger. I vannet lå alligatorene fredsommelig og slappet av sammen med skilpadder. Når vi nærmet oss skled de raskt ut i vannet og gjemte seg. En av skilpaddene ble fanget og ble nesten middagsmat den og, men ble benådet i siste liten.

Morgenen etter stod vi opp før solen og startet på den lange tilbaketuren. Vi kjørte med guiden vår Jorge i noen timer før vi skilte lag og leide en annen bil som kjørte oss tilbake til Puerto La Cruz. Etter 24 timer var vi tilbake i båten igjen etter en spennende utflukt i fjellene og ute på de dyrerike savannene.

Margarita 22.3.2005-31.3.2005

Isla Margarita er en spennende turistøy rett utenfor kysten av Venezuela og har masse tilbud for turister. I tillegg til å være en ferieøy er Margarita er et taxfreeområde og et shoppingeldorado for fastlandsbeboerne og andre besøkende. Derfor hadde vi kun tenkt å stoppe på øyen for å bunkre. Vi handlet inn i lassevis slik at vi skulle ha forsyninger lengst mulig, og helst til vi kom hjem. Vi hadde travelt for å kunne bruke mest mulig tid på Cuba. Underveis skulle vi jo stoppe på paradisene Los Roches, Islas Ives og Bonaire. Men så dukket problemene opp. Hvem hadde tenkt på påsken? Ikke vi i alle fall. Alle kontorer var stengt og åpnet ikke før over helgen. Som om ikke det skulle være nok var det noe tull med papirene våre. Vi hadde ikke fått med oss vår "cruising permit". Den lå igjen på et kontor i Puerto La Cruz og måtte bringes til oss med kurér før vi kunne sjekke ut. De to dagene vi skulle ligge her å bunkre ble til ni. Checkmate med Marit og Nils dukket plutselig opp og ga oss et hyggelig gjensyn. Vi fikk flere deilige kvelder og middager sammen med dem før vi endelig fikk seilt avgårde.

Los Roches 31.3.2005-1.4.2005

Har du noen gang svømt i et akvarium? Hvem har vel det? Men då vi ankret opp i det nordøstlige hjørnet at øygruppen Los Roches, tok på oss dykkermasken og hoppet i vannet var det slik. Et mylder av fisker i flotte farger i alle størrelser fra de aller minste fiskene vi finner i akvarier hjemme til større fisker, også barrakuda.

Innseilingen var litt vanskelig i den sterke vinden, men du verden så vakkert det var. Flate øyer med mangrovetrær omgitt av koraller. Hvite sandstrender hvor sjøen fikk spille på sine vakre blåfarger, fra det nesten hvite til det mørke blå via det vakre azurblåe vi kjenner fra bilder fra sydhavsparadisene.

Tiden på Los Roches ble desverre så altfor kort. Vi var her kun to dager. Vi hadde trengt minst to måneder for å oppleve noe mer enn å bare skrape overflaten av det ene hjørnet i paradiset. Men på grunn av den bortkastede tiden på Margarita måtte vi haste videre.

Bonaire 3.4.2005-7.4.2005

Bonaire er en av ABC-øyene Aruba, Bonaire og Curaçao og tilhører de Nederlandske Antiller. På Bonaire bor det ca 11.000 mennesker, de fleste i hovedstaden Kralendijk.

Den første dagen på Bonaire brukte Marius og jeg til å skaffe flybillett hjem. Marius skulle egentlig reise hjem fra Cuba, men vi var litt usikker på hvor praktisk det ville bli for ham å reise hjem derfra. På Bonaire fikk vi derimot billett umiddelbart, og natten til 6. april mønstret han av og reiste hjem til sine eksamner på videregående skole.

I tomrommet som Marius etterlot seg famlet vi oss litt rundt først. Hvem skal overta lugaren hans? Hvem skal nå kjøre ankervinsjen når vi ankrer? Hvem skal ha det grønne glasset? Vel, alle problemer løses, og selv om vi savnet ham fant vi vår plass igjen ombord. Før vi la ut på den lange seilasen mot Cuba brukte vi et par dager til å snorkle i det superklare vannet. I likhet med på Los Roches var vannet krystallklart. Det var litt spennende å svømme ut fra stranden, over korallrevene med de mange fiskene før bunnen forsvant i et stup nedover i mørket. Den sydlige delen av Bonaire er helt flat, og stikker bare noen få meter over vannet. Bare noen få hundre meter fra land er vannet nesten to tusen meter dypt.

En halv time før midnatt den 7. april seilte vi videre mot Cuba. Timene før var vi på restauranten City og sett på forestillingen ABBA night. De hadde på forhånd reklamert med "møt folkene, hør musikken". Litt skuffet gikk vi hjem kokken elleve om kvelden, det eneste de gjorde var å vise musikkvideoer fra ABBA sin glanstid. Vel ombod igjen var det bare å ta gummibåten på dekket og kaste loss og sette kurs mot Cuba.